Mad in America fyller åtte år, og har startet en innsamlingsaksjon for å holde det i gang gjennom 2020. Og synes derfor det er riktig å stille det relevante spørsmålet. Fullfører vi det vi har tenkt å gjøre?
Mad in America tenker det er på tide å oppdatere sin visjon. Som er å bidra til at tilnærmingen i psykisk helsefeltet i USA og resten av verda blir sett i et nytt lys. Der man går bort fra det medikamentbaserte tilbudet som har mislykkes. Vitenskapelig forskning, så vel som den levde erfaringen fra de som har fått diagnosen en psykiatrisk lidelse, krever en omfattende endring.
Helt siden American Psychiatric Association (APA) publiserte den tredje utgaven av den diagnostiske og statistiske håndbok i 1980, har samfunnet organisert omsorgen rundt det man kan kalle en «falsk fortelling» om vitenskap. APA vedtok «sykdomsmodellen» i DSM III. Og snart ble samfunnet fortalt at psykiatriske lidelser var forårsaket av kjemiske ubalanser. Noe som kunne settes i balanse igjen av en ny generasjon psykiatriske medisiner.
Det var en historie som fortalte om et stort medisinsk fremskritt.
Likevel avslørte vitenskapen faktisk en helt annen sannhet. Diagnostiske kategorier som var konstruerte. I motsetning til validerte lidelser. Av medisiner som induserte kjemiske ubalanser i hjernen, i stedet for å fikse dem. Og av en økende byrde med «mental sykdom» som ble resultatet av dette paradigmet av omsorg.
Den resulterende sosiale skaden er enorm. Og den mest alvorlige skaden er nok denne: DSM III forandret måten vi så på oss selv og på barna våre. Og det ga oss et fullstendig fattig livssyn. Når du leser DSM III, så prøv å trekke en linje mellom det «normale» og «psykisk syke», blir du rammet av hvordan forfatterne ser ut til å aldri ha lest Shakespeare, eller noen samling romaner, eller til og med Bibelen. All den litteraturen forteller om hvordan vi mennesker er utsatt for rasende sinnstilstander, vilt ufullkommen oppførsel og regelmessige svingninger i følelsene våre.
Og på en eller annen måte har Huck Finn (Huckleberry Finn) som vi beundret for femti år siden, blitt omgjort til ADHD-barnet i moderne tid.
…
Les hele originalartikkelen her
