-Nå skjer det!

For oss som av natur er utålmodige, er det ekstra hyggelig når vi en sjelden gang får oppleve ketchup-effekten andre steder enn ved middagsbordet eller utenfor pølsekiosken. Først kommer det ingenting, så kommer det ingenting, og så kommer alt, slik vi var vitne til i løpet av en drøy uke på ettersommeren i år.

Antidiskriminering, universell utforming og forbrukerens interesser

Først ut av flaska (publisert 28. august) ploppet et langt intervju med fungerende daglig leder i Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, Eskil Skjeldal, der han redegjør for en plan senteret har om å sette søkelyset på diskriminering i høst. Her er noen smakebiter:

-Enhver forskjellsbehandling, utelukkelse eller innskrenkning som har som formål eller virkning å begrense eller oppheve anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen av alle menneskerettigheter eller grunnleggende friheter, er diskriminerende.

-Diskriminering er en handling der noen egenskaper ved deg blir vektlagt av andre parter, når disse samme egenskapene ikke har noen som helst relevans i den saken der den andre parten forsøker å gjøre nettopp disse egenskapene relevante. Din eventuelle annerledeshet blir av andre gjort til en ulempe. Det er diskriminering.

-Konseptet «diskriminering» er ikke åpent for fortolkning. Tanken om et grunnleggende likeverd mellom mennesker ligger i bunn. Tjenestene må derfor være brukervennlige. Systemet skal være innrettet mot forbrukerens interesser, noe som betyr at tilgjengelighet på tjenestene, universell utforming, tilrettelegging og frivillighet i valg av behandling må holdes høyt.

-Det er forbudt ved lov å diskriminere på grunn av funksjonsnedsettelse. Vi hadde ikke hatt en norsk lov dersom diskriminering var en følelse. Og en slik strikt juridisk definisjon er viktig to veier: Det er viktig fordi ingen mennesker kan få gjennom en juridisk dom basert på at følelsen av å være diskriminert er det samme som å være diskriminert. Det er også viktig fordi den som diskriminerer heller ikke kan påstå at diskriminering kun er en følelse i den som er diskriminert, at diskriminering ikke er noe objektivt og målbart.

-Jeg tror de fleste som diskriminerer mennesker med psykisk uhelse eller rusavhengighet ikke gjør det med vilje, eller så arbeider de i et system som diskriminerer uten selv å være klar over det.

 -Men det spiller ingen rolle om du gjør det med vilje eller ikke: Diskriminering ubevisst eller bevisst er juridisk sett helt likeverdig. Diskriminering pakket inn i omsorg, eller å innbille seg at man handler i beste mening, hjelper ikke.

Du verden! Så mye klar tale på så liten flate, for å parafrasere en tittel jeg ikke husker hvor jeg har fra. Personlig blir jeg spesielt opprømt av at Skjeldal nevner såvel «forbrukerens interesser» som «tilgjengelighet», «tilrettelegging» og «universell utforming» i intervjuet – slikt har definitivt ikke vært hverdagskost på det norske feltet for psykososial helse.

Og dette: «Diskriminering pakket inn i omsorg» og «å innbille seg at man handler i beste mening» – gigaformuleringer!

Den kontekstuelle modellen – på vei mot hegemoni

Fire dager senere – 1. september – publiseres artikkelen Mot eit nytt paradigme i Tidsskrift for Norsk psykologforening. Artikkelen, som er et tilsvar til et fagessay fra psykiater Alv A. Dahl i juliutgaven av samme tidsskrift, er skrevet av psykiater og forfatter Trond Fjetland Aarre, og viser hvilken tyngde den kontekstuelle modellen er i ferd med å få.

-Nå skjer det, utbrøt en rutinert pasientaktivist i en Facebook-kommentar da artikkelen ble delt. Nå tror jeg vel ikke akkurat at det psykiatriske paradigmet faller på denne siden av nyttår, men jeg tror jeg skjønner hva hun mener: -Kan den medisinske subspesialiteten psykiatri etter dette tas på alvor i sin kamp for å fortsette som hovedpremissleverandør for tjenestene på feltet for psykososial helse? Forfatteren svarer slik: «Den vidare utviklinga av fagfeltet vårt vil neppe byggje på ei medisinsk forståing av psykiske vanskar og rusproblem.»

Trond F. Aarre har vært en av en håndfull sentrale analytikere på det norske feltet for psykososial helse det siste tiåret. Aarre har gjort stor del av den grundige jobben som politikere, byråkrater, journalister og kommentatorer rutinemessig gjør på andre felt, ved å søke svar på en rekke sentrale spørsmål: -Hva er egentlig utfordringene? Hva skal vi kalle dem? Hvor og hvordan kan vi løse dem? Har vi forstått dem og forsøkt å løse dem på beste vis historisk? Gjør vi det vi skal gjøre i dag?

Jeg anbefaler alle å lese Aarres tekst i Tidsskrift for Norsk psykologforening i sin helhet. Det kommer ikke vettugere ord fra bygdene nå til dags. Men siden jeg indirekte lot Aarre stille noen spørsmål i forrige avsnitt, skal jeg la ham få komme til orde med et innledende svar allerede her:

«Utgangspunktet mitt er at det finst ein del heilt reelle problem i psykisk helsevern…. Sivilombodsmannen dokumenterer lovbrot, pasientorganisasjonar er kritiske, og resultata av innsatsen er ikkje så gode som me skulle ynskje.

Me opplever fagleg stagnasjon, til dømes i psykofarmakologien, der det er langt mellom nyvinningane og nye medikament ikkje er stort meir effektive enn dei gamle. Eg trur ikkje at me kjem oss vidare med dei same tankane og handlingane som har styrt fram til no.

Me lyt tenkje annleis om dei me skal hjelpe, og dei tenestene me gir. Eg meiner at ei kontekstuell forståing av psykiske vanskar og rusproblem er meir fruktbar.»

Farvel til psykoterapi og metode

Den siste slanten i ketchupflaska kommer fra Mad in Norways redaktør Birgit Valla, som sammen med Scott Miller og Mark Hubble har skrevet artikkelen Braving the Unknown. The Search for New Solutions. Her får vi et nytt angrep på den medisinske modellen og de store helseforetakene, understøttet av internasjonale data. Innledningen til denne artikkelen bør leses av alle som ønsker en kjapp og poengtert oversikt over krisa i det internasjonale feltet for psykososial helse.

Hoveddelen av artikkelen beskriver og teoretiserer rundt Stangehjelpa, som settes opp som et vellykket kontekstuelt motstykke til den sviktende medisinsk-industrielle modellen. Noe av det mest interessante i denne delen av artikkelen er knyttet til forfatternes relatering av Stangehjelpa til andre felt. Hvis jeg skal våge meg på en fri oversettelse av en sentral passasje, kan den se slik ut:

-Vi er ikke i terapibransjen. Våre klienter bryr seg ikke om psykoterapi i det hele tatt. De vil ha det de vil ha. Først finner vi ut hva det er, så arbeider vi oss bakover fra målet til vi finner virkemidlene, koste hva det koste vil.

Dette er ikke bare musikk i mine ører; det er en hel symfoni! Engasjementet mitt på feltet for psykososial helse gjennom tjue år hviler primært på det faktum at jeg etter femten år med trøstesløse «psykoterapier» opplevde at gode og upretensiøse kommunale tjenester på kort tid ga meg et liv jeg ikke engang hadde hatt fantasi til å forestille meg. Det å lese at en rutinert psykolog, forfatter og tjenesteutvikler tør å stå opp mot «psykoterapibransjen» på denne måten, er som å komme hjem, også på et teoretisk og ideologisk nivå.

-Catch up, ketchup

Antidiskriminering, tilgjengelighet, tilrettelegging, forbrukerens interesser, avsverging av den medisinske modellen og av psykoterapibransjen – det er mye å svelge unna på en gang, om det smaker aldri så godt.

Jeg skulle sikkert hatt med noe om veien videre, om strategier, om mulige bakholdsangrep fra motkreftene med mere, men det får ligge til en annen gang. Det vi kan ta med oss, er den klassiske vitsen om de to tomatene som skulle over en vei. Noen av oss kommer nok fortsatt tidvis til å føle oss overkjørt av de sterke kreftene bak den medisinske modellen, men da er det forhåpentligvis mange som vil se seg tilbake over skulderen og komme med de evig forløsende ord:

– Catch up, ketchup!

Vi er mange, vi blir flere, og vi gir oss aldri!