Jeg har reist langt for å møte deg. Det kan egentlig aldri bli for langt når det er snakk om et viktig møte mennesker mellom, for å lytte og bli hørt, for å få med seg noe lærdom videre.

Gleder jeg meg? Gruer jeg meg? Kanskje ingen av delene, kanskje både og. Gruer meg til omstendighetene, gleder meg til å ta steget videre.

Jeg har aldri møtt en situasjon som denne med forventning. Jeg har møtt dem fortvilet, oppgitt, resignert, jeg har møtt opp av nødvendighet og som en siste utvei.

Skulle jeg møtt opp med penklær, med nystivet underskjørt og sløyfe i håret? Holder det å kle seg i forventning, et spennende tilbehør til ethvert antrekk?

Dette skal bli bra. ”Dette skal bli bra,” forteller jeg meg selv. Jeg er på et helt annet sted, jeg skal jobbe videre herfra.

Og jeg skal fortelle det jeg må fortelle. Sånt kan selvfølgelig ikke planlegges i detalj, men jeg tenker gjennom hva jeg må ha med av viktige punkter, hva som må sies for at vi sammen kan komme til en innsikt i situasjonen.

Hvordan jeg havnet her. Hvorfor jeg kom hit. Hva som er utgangspunktet, etter de siste årene. Så jeg begynner, man må jo bare begynne et sted. Vi har mye å jobbe med.

Underveis merker jeg et par små formuleringer jeg reagerer på, en slags skepsis, jeg blir tillagt det motsatte av det jeg formidler. Jeg skyver det vekk. Vi kjenner ikke hverandre, det er vonde ting det blir snakket om.

Tillit er et valg for meg, ikke en følelse. Her må jeg bare tømme meg, brette ut om omstendighetene, være modig når det egentlig ikke er naturlig for meg å være det.   

På slutten av timen får jeg snufset frem at jeg endelig ønsker å være trygg. Omtrent på den tiden er tiden ute, og jeg må ut og vandre i fremmede gater. Byen er for liten, for klaustrofobisk, den kryper innpå meg.

Jeg kommer hjem og er iskald. Tykke klær og tykke dyner og myk plysj å begrave ansiktet i, tømmer i meg krus med varmt drikke i håp om å varmes innenfra. Jeg sover dårlig. Har den perioden med mest intens søvnløshet på et år eller så.

Midt i dette skal jeg ut på et arrangement jeg har gledet meg til, og jeg kjenner at jeg er skvetten og vaktsom. Rundt en måned tidligere var jeg på et lignende arrangement, og merket at jeg endelig fant roen i en sånn situasjon. Jeg følte meg til stede og fredfull, men nå er jeg satt langt tilbake. 

Noe er feil. Jeg merker at i møte med deg er jeg igjen et barn som forsøker å forholde meg til de voksnes verden. Jeg får ikke uttrykt meg som en voksen, du tillater meg ikke å være det. Jeg stotrer og babler, blir helt stiv i ansiktet, musklene spenner seg.

Vi møtes igjen. Jeg prøver å få tak i ditt ståsted og dine synspunkter, men merker at du ikke svarer på akkurat det jeg spør om.

Grøsser av generaliseringer, krymper meg, du burde da gi mer tid, mer mulighet til å være noe mer enn et stereotypt bilde.

Så kommer det. Smellen. Jeg har akkurat fortalt om noe av det verste jeg har opplevd, en prosess som nesten har kostet meg livet, og du sier at det gir mening for deg, at det må være noe i det som rammet meg?

Verden knuses igjen. Tårene pipler frem, og jeg skjelver over hele kroppen.

Det er så åpenbart at ingenting jeg har sagt har gått inn på deg. Du viser ingen forståelse for hva disse årene har kostet meg – og for hva dette møtet koster meg i seg selv.

Hadde jeg vært en hund, hadde jeg hengt med ørene, hengt med halen, kanskje pistret også.

Når jeg trygler, så er jeg i ferd med å dø. Jeg trygler ikke hvem som helst, når som helst. Å kaste bort noe levende på en murvegg, kravle, krafse seg selv til blods. Noen av mine verste stunder har vært slik, tryglende ut i tomme luften, mens jeg skjønner at noe er i ferd med å skje, jeg kan ikke stoppe det, men jeg kan heller knapt stoppe meg selv.

Du vil sette meg over ti år tilbake i tid. Men for ti år siden begynte et opprør å spire. Jeg kunne ikke leve slik lenger. Jeg kan ikke leve slik.

Jeg våkner opp igjen, gispende. Jeg kan ikke gjøre fortiden ugjort. Den blir aldri det. Men jeg kan la være å leve den ut enda en gang, men da må du gi meg lov til det.

Jeg hadde ikke trengt å reise så langt. Slike holdninger kunne jeg møtt en kort busstur, kanskje bare en gåtur unna. Dette kunne skjedd for ti år siden, når jeg aldri hadde opplevd å bli trodd, ei heller at jeg trodde på meg selv.

Hvorfor skal jeg måtte gå gjennom de tapene enda en gang når jeg allikevel ikke kan få igjen alle årene jeg har mistet?

Den viktigste hevnen er å bli den som andre ikke lar meg bli. For deres skyld, og mest av alt min egen. Å vokse ut av sperringene, som ugress som gror der det egentlig ikke skal gro, og strekker seg mot himmelen.

Å være den du ikke gir meg lov til å være, handler ikke om opprør. Det handler om å være i live.