For noen få år siden, i kjølvannet av terrorangrepet mot Charlie Hebdo, skrev Einar Øverenget følgende:

Terrorhandlingen har nettopp som mål å underkjenne individets egenverdi, og i ytterste forstand er målet å få mennesker til selv å underkjenne sin egenverdi gjennom å velge å ikke gi uttrykk for sine oppfatninger – og gjennom å la seg undertrykke til taushet.

Den farligste terroristen er nemlig ikke han som skyter på deg, men han som tar bolig inni deg.

Han kan ta bolig i bevisstheten som den lille, nærmest umerkelige nølingen: Er det kanskje greit at jeg ikke gir uttrykk for mine oppfatninger, at jeg ikke kritiserer, fordømmer eller bifaller – at jeg ikke gir til kjenne hvem jeg er?

Det var ikke rart at de linjene traff meg dypt. Alle som har hatt en oppvekst preget av skam og stigma kan kjenne gjenklang der, hvordan andres handlinger gir liv til vår indre terrorist. Å tilpasse seg til denne indre kritikeren kan virke merkelig, det kan være svært hemmende, men på et tidspunkt er det nødvendig for å overleve.  

Videre skrev han:  

Og terroristen kan også forkle seg som en tilsynelatende fornuftig livsinnskrenkning: Kanskje jeg også skal holde meg inne, ikke bevege meg for mye omkring. Kan jeg ta bussen, toget, flyet? Kanskje jeg ikke skal dra til sentrum i dag.

Å begrense min livsutfoldelse var noe jeg hadde gjort siden jeg begynte på skolen. I ettertid er det slående hvor mye av barndommen og ungdomstiden min som gikk med til å forsøke å ikke ha meninger, interesser, erfaringer eller følelser som ville gjøre meg til skyteskive.

Etter at jeg kom inn i psykiatrien, ble det bare snakk om enda flere følelser, tanker og uttrykk som jeg burde unngå for mitt eget beste. Reviret blir mindre, ikke større. Galskap vil ha sine konsekvenser.

Bare jeg er snill nok, søt nok, bare jeg holder hodet lavt og demper stemmen. Hvis jeg holder meg innenfor normalitetens gjerde, og holder tyst om tanker og følelser som ikke rommes der.

Å bli definert som avvikende kan bety å få større spillerom enn andre, men konsekvensene blir også like store. Hvordan snakker man til og om noen som sees som utilregnelig? Hvilken tillit og hvilken anseelse får man?

Man blir ikke skyldbelagt, men skambelagt. Jo mer andre snakker om min annerledeshet, jo mer minsker muligheten for at noen skal ønske å ha meg som venninne, nabo, kone, eller om det blir relevant, arbeidstaker.

Dersom man blir beskyldt for å ha gjort noe, vet man at man bør forsøke å gjøre godt for seg, så langt det er mulig. Man bør ha et alibi dersom man ikke er skyldig, og kanskje en forklaring og forhistorie dersom man er det.

Hvordan skal man forholde seg til beskyldninger om noe man er? Avviser man beskyldningen, blir man beskyldt for å lyve. Forsøker man å argumentere imot, blir man igjen beskyldt for enten løgn eller fornektelse.

Man blir redusert om og om igjen, til noe ikke alle hadde sett i en dersom de ikke hadde fått beskjed om å gjøre det.

Det er ikke nok å vise hvem man er og hva man står for – man må gjøre en aktiv innsats for å ikke bli tolket som noe man ikke er. Når ingen andre tar ansvar, blir det ens eget ansvar å sørge for å ikke bli bemøtt på en skadelig måte.

Terror kan ramme en når en venter det minst. Som et resultat vil den som lever under stadig trussel begynne å vente seg terror når som helst.  

Har man levd under denne skyggen lenge nok, tenker man ikke lenger over teknikkene og holdningene. De har blitt en del av ens natur, valgene en tar, tankene som ligger bak valgene, handlingene, prioriteringene.  

Det er ikke mulig å beskytte seg mot andres bruk av makt og vold. Om andre bestemmer seg for å bruke disse virkemidlene, står jeg vergeløs. Det samme gjelder psykisk vold og terror.

Der en generell terrortrussel rammer befolkningen vidt og bredt, rammer trusler basert på skam og stigma svært personlig. Man er ytterst alene med tankene som holder en våken om natten, og risikerer å ikke få noen gjenklang om man skulle hinte litt om hvilken frykt som preger hverdagen. 

Skammen din synes, som en farget BH som lyser gjennom en hvit genser. Skammen oser ut av porene, som noe giftig, radioaktivt. 

Forfulgt av en merkelapp jeg aldri samtykket til, hvor jeg aldri fikk gjøre en risikovurdering, hvor jeg samtykker like lite uansett når merkelappen skulle komme på banen.

Uttrykk for omsorg og vold begynner å kjennes til forveksling like ut. Begge annengjør meg, begge er ivrige etter å ta opp mine svake sider.

Kanskje i dag, kanskje i morgen. Mikroaggresjoner og makroaggresjoner som omverdenen hadde gispet av om de hadde vært rettet mot noen andre, mot noen uberørt av stigma.

Skammen får folde seg ut i brystet. Skammen lammer tungen. Hvorfor skal jeg fortelle andre om trusselen når andre er trusselen, når jeg risikerer at fortellingen blir tatt som en bekreftelse snarere enn en protest?

Jeg lar Einar Øverenget avslutte:

Og sist, men ikke minst, terroren kan ta bolig i oss som en oppfatning av at den egentlig er vår egen skyld. At vi simpelthen har fortjent den? For har ikke terroristene sagt tydelig nok fra om hva som skjer hvis vi gir uttrykk for bestemte oppfatninger. Derfor bør vi ganske enkelt innrette oss på det, og mane til forsiktighet i handling og ytring – og så vil terrorfaren avta.

Når terroren fungerer på sitt mest effektive, trenger den ikke en gang terrorister. Man kan i stedet la borgerne terrorisere seg selv.

Referanse: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/gLa5/kronikk-jeg-er-charlie-men-ikke-si-det-til-noen