Erfaringer fra en pårørende i dagens psykiske helsevern

253

Som pårørende i det psykiske helsevernet har jeg opp gjennom årene gjort meg mange erfaringer.

– Du ble ført ombord i et tog, du er en av oss, flokken din var det ikke plass til ombord, vi sto igjen på perrongen når toget rullet av gårde. Du hadde ikke bestilt reisen selv.

Noen i din flokk ble invitert til å være med på korte sekvenser av reisen. Invitasjonen hadde et formål, å komme frem til et stoppested. Stoppestedet kalles i dag schizofreni.

Med diagnosen blir vi til stadighet informert om konsekvenser. Genetiske faktorer og behovet for medikamentell behandling, for det meste underlagt tvang, TUD.

Som pårørende hører jeg stemmene i mitt eget hode, min indre dialog. Og stiller stadig spørsmålet: er dette et forsvar fra beslutningsmakten? Et forsvar for å gi og gjenta en behandling som ikke har medført endring, en behandling de gir mot din vilje?

Hva om psykosen var et uttrykk for et levd liv og ikke en genetisk komponent?

Det er her mitt engasjement starter. Det må finnes en annen tilnærming. Du ønsker ikke medisiner. Du har i alle disse årene holdt på en drøm, en drøm om å delta aktivt i samfunnet. Diagnosen, medikamentell behandling og ung ufør er i dag er de største hindrer for å oppnå dine ønsker for livet ditt.

Det tøffeste for flokken din er ikke at du har mange tanker som ikke umiddelbart likner de vi har i vår hverdag. Det vanskelige er å akseptere å se deg forfalle under behandling i psykisk helsevern.

Hjelpere må ta tak i det levde livet, inkludere nettverk, alle de som er der når du trenger en klem, vi som er det og støtter deg i din hverdag, alle oss du deler dine merkedager og høytidsdager med.