HVORDAN VI BEST skal hjelpe folk med psykiske problemer, er et viktig og vanskelig tema. Er dagens metoder innen psykisk helsevern egnet til å ivareta personer i dyp krise og fortvilelse? Hjelper vi mennesker eller demper vi symptomer? Ser vi menneskers grunnleggende behov, eller observerer vi atferd og handler på den?Vi bør stille oss slike grunnleggende spørsmål når fremtiden for de psykiske helsetjenesten skal utvikles. Det er tid for et paradigmeskifte.

PARADIGMENE. Vi handler ut ifra hvordan vi forstår verden, også kalt paradigmer. Mange oldtidskulturer trodde at jorda var flat, mens i dag vet vi at jorda er rund, og det er det rådende paradigmet. Utvikling handler om brytning mellom etablerte og nye paradigmer, som flat og rund jord. Resultatet ender i et paradigmeskifte der det nye paradigmet erstatter det gamle. Paradigmeskifter fører til en systematisk ny måte å tenke på.

Psykisk-helsefeltet handler ut ifra en forståelse om at jorda er flat, altså ut fra et paradigme som ikke stemmer med virkeligheten. Psykiske problemer forstås som sykdommer, navngitt ved hjelp av diagnoser. Diagnosene settes etter utredninger og kartlegginger utført av fagekspertisen – svært hierarkisk med psykiaterne og psykologene på toppen – som i neste omgang iverksetter behandling. Selv om mange som jobber i det psykiske helsefeltet, ikke tror på dette paradigmet og til dels handler annerledes, er tjenestene bygd opp etter dette tankesettets språk og logikk. Det meste av forskningen på feltet støtter også et slikt paradigme.

FORSTÅELSEN. For å forstå psykiske problemer, må man reflektere rundt hele mennesket, dets omgivelser, historie, erfaringer og medfødte egenskaper. Mobbing, oppvekst og traumer, alt henger sammen. Problemene kan ikke behandles som én sykdom. Kunnskap i et slikt paradigme handler om å forstå mennesket, ikke å forstå en diagnose. Egentlig er et slikt paradigme slett ikke nytt, men det blir stadig fortrengt av dem som har makt og interesse av å forsterke og opprettholde en medisinsk forståelse av psykiske problemer.

HELHETEN. Helsepolitikerne og -byråkratene ønsker å forbedre tjenestene, men pålegger tjenestene å jobbe ut ifra en tro om at jorden er flat og rund på en gang. Man skal både se hele mennesket og diagnostisere. Man skal både ha brukermedvirkning og pakkeforløp. Man skal både ta utgangspunkt i hva som er viktig for den enkelte og utføre standardiserte kartlegginger og utredninger. Dette er selvmotsigende og kan ikke gjøres samtidig.

Når myndighetens kontrollorganer dessuten er mest opptatt av å sikre at påleggene innen det rådende paradigmet er ivaretatt, vil dette ta størst plass i tjenestene – og den hjelpen som folk får.

SAMSPILLET. Det går også an å jobbe med en forståelse om at jorda er rund. Stangehjelpa i Stange kommune er en tjeneste for familiehjelp, psykisk helse og rus for alle aldre og alle typer problemer uansett alvorlighetsgrad. De er en tverrfaglig sammensatt gruppe der alle er likeverdige, uten profesjonshierarki. Folk ta direkte kontakt og ingen avvises.

Folk forteller selv hva de ønsker hjelp med, og de beskriver sine vansker. Stangehjelperne lytter til deres historie, for så i samarbeid å komme frem til hvordan de kan hjelpe dem best mulig. Det diagnostiseres ikke og det brukes ikke kartlegginger som er laget for å komme frem til en diagnose. De fleste menneskene de treffer, er ikke opptatt av dette. De er takknemlige for å bli lyttet til, og for å få hjelp til å forstå problemet sitt og hva de kan gjøre for å få det bedre.

BEVEGELSEN. Stangehjelpa har hatt besøk av flere hundre fagpersoner fra andre kommuner som kom for å lære og la seg inspirere av denne måten å jobbe på. Når mange nok tar grep og begynner å jobbe ut ifra en ny forståelsen av psykiske problemer, vil man til slutt velte det bestående.

Ifølge Benjamin Franklin er det tre typer mennesker: De ubevegelige; de forstår ikke, og de vil ikke forstå. Så finnes de bevegelige; de som ser behov for endring og vil lytte. Og så er det dem som beveger, som får ting til å skje. Hvis vi kan oppmuntre nok folk til å bevege, har vi en bevegelse. Og det er det vi trenger. Et paradigmeskifte.

Denne kronikken er en oppdatert versjon av Tid for paradigmeskifte som stod i Dagens medisin 26.02.2017

Forrige artikkelVerdt å kjempe for
Neste artikkelSlik virker psykofarmaka
Birgit er initiativtaker til Mad in Norway. Hun er utdannet psykolog, og er spesialist i klinisk psykologi. Hun har lang erfaring med å holde foredrag og undervisning innen psykisk helsefeltet om hvordan man kan jobbe systematisk med tilbakemeldinger for å utvikle tjenester og terapeuter. Frem til september 2019 ledet hun Stangehjelpa i Stange kommune. Hun har skrevet artikler, kronikker og avisinnlegg. Hun er forfatter av boken Videre – Hvordan psykiske helsetjenester kan bli bedre