Det mange ikke vet, er at gravide, barselkvinner og alenemødre med små barn er i en livsfase hvor de er ekstra sårbare ovenfor psykiske påkjenninger. Kanskje har likestillingen den bakside at denne kvinnespesifikke sårbarheten er noe vi helst ikke snakker om. Hvis det inntreffer en krise, er det langt fra sikkert at barselkvinnen har folk rundt seg med den rette kompetansen for barseltraumer.     

Omsorg ved barsel

I tusenvis av år har omsorgen i forbindelse med fødsel og tiden etterpå vært kvinners domene. Ektemannen har blitt kastet ut av føderommet og fødselshjelperne var jordmor, nabokoner eller andre kvinnelige slektninger. Da mennene overtok kvinners posisjon som fødselshjelpere. Ble den fødende lagt på rygg for at legen skulle få bedre oversikt. Uten hjelp av tyngdekraften ble fødselen vanskeligere. I tiden etter fødselen blir nesten hele barselomsorgen ivaretatt av ektemannen når mor og barn blir sendt svært raskt hjem fra sykehuset i dag. Moderne legevitenskap har heldigvis lykkes i å redusere dødeligheten for kvinnene. Men oppfølging av den nybakte morens mentale helse er helt tilfeldig.

Psykiske reaksjoner i barseltiden

Den mest kjente psykiske reaksjonen etter en fødsel er ”ammetåka”.  Når hormonene raser i kroppen er det ikke uvanlig at den nybakte moren tar til tårene for den minste lille ting. Årsaken til at hun ikke er helt seg selv er et av naturens mange under. Evolusjonen har ordnet det slik at en nybakt mor setter sine egne behov til side til fordel for babyen. Nyfødte barn er hjelpeløse og skrøpelige. De skal ha næring og omsorg hele døgnet gjennom den første tiden. Det er ikke hensiktsmessig at moren tenker på seg selv eller karrieren akkurat da. Ammetåka har en viktig funksjon. Naturen har bestemt at det skal være slik, til beste for barnet. Når barnet blir større og mer robust, glir ammetåka over.

Før i tiden tok folk flest hensyn til at kvinnene var ekstra sårbare i den første tiden etter nedkomsten. De skulle hvile mye og få nok søvn. I dag er det fort gjort å glemme dette. Det hviler et stort forventningspress på barselkvinnene. Fra samfunn, familie og venner, om at de må komme seg raskt tilbake i jobb igjen og at de skal se bra ut. Mange kvinner legger dessuten et stort press på seg selv. Fordi de ikke har den kunnskapen som tidligere ble overført fra kvinne til kvinne, om mentale reaksjoner som kan oppstå i barseltiden. For noen er barseltiden en tid med begrenset mulighet for meningsfull sosial aktivitet. Passivitet og fravær av samme stimuli som før, kan være en årsak til barseldepresjon. For andre igjen kan egne og andres forventninger føre til usikkerhet, uro, angst og reaksjoner som kan forveksles med psykose. 

Sensitiv personlighet

Det er de følsomme som merker trøkket først. Kvinner som grubler mye alene og ellers har et rikt og nyansert følelsesliv. Er trolig derfor litt mer utsatt ved store psykiske belastninger. Barndommen former mange unge kvinner til ”flinke piker” som alltid sier ja og strekker seg mot perfeksjonisme. Skole og barnehage er positive og bekreftende. Når voksenlivet treffer med alle dets krav og forventninger, er det kanskje ikke så rart om de mest følsomme jentene får trøbbel med den mentale helsa. En fødsel er i seg selv en stor påkjenning, både fysisk og psykisk.

Noen kvinner har en liten sosial skrekk fra før. Og i barseltiden kan det for noen oppleves behagelig å trekke seg tilbake og isolere seg. Derfor er helsestasjonens organisering av barselgrupper et smart tiltak. Flere kvinner i samme situasjon kan finne mye støtte og glede i å komme sammen. Noen er ekstra heldige med barselgruppen sin og holder sammen opp gjennom hele barnets skoletid og kanskje enda lenger. Barselgrupper kan være god forebygging og bidra til styrking av mødrenes mentale helse, men det er ikke alle som bor slik til at det er flere med barnevogn i nabolaget. I de tilfellene må helsesøster være ekstra oppmerksom og kreativ.

Liten tue kan velte stort lass

Psykiske belastninger kan komme fra flere forskjellige hold. Noen gamle hendelser kan ha ligget og murret i bevisstheten en stund og hvis nye bekymringer kommer til, vil de legge seg oppå hverandre til alt en dag kanskje raser sammen på grunn av den siste lille hendelsen eller spydige bemerkningen. Det er ikke uvanlig at par opplever store omveltninger i livet når det første barnet kommer. Aldri har det vært så viktig for kvinnen å ha en sterk relasjon til sin partner som da. En feil veldig mange kvinner gjør i denne fasen, er at de forventer at mannen skal være en omsorgsperson på samme nivå som venninnene eller henne selv. Hun vet kanskje ikke at det ikke er like naturlig for alle menn å være empatiske, intuitive og omsorgsfulle som det kvinner ofte er. Empati kan til en viss grad læres og forventningene må kommuniseres.

I mannens natur er det å skifte takstein eller legge parkett hans måte å vise omsorg på. Han kan være full av testosteron etter å ha blitt pappa, og nå vil han gjøre det fint for mor og barn. I den første fasen kan det derfor lett oppstå misforståelser og sviktende kommunikasjon. Noen obligatoriske timer med parterapi, organisert på helsestasjonen, vil trolig ha god nytteverdi for par som nettopp har blitt foreldre. Det er neppe noe annet som utgjør en like stor risiko for barselkvinnens mentale helse som en svak relasjon til partneren. Hvis paret ikke har blitt fortalt om ”den lille forskjellen” kan hun begynne å føle seg neglisjert og begynne å bebreide partneren for å ikke være mer tilstede. Kanskje han vil oppfatte dette som ufortjent mas og i verste fall forlate henne. Først mentalt og etter hvert kanskje også fysisk. Da er ikke krisa langt unna.

Når krisa er et faktum 

Dersom vedvarende psykisk stress og bekymringer utløser en alvorlig psykisk reaksjon for barselkvinnen, er det fastlegen eller legevakta som overtar omsorgsfunksjonen, ikke jordmødre eller helsesøster. Hos fastlegen vil hun kunne få en henvisning videre til en spesialist, dersom reaksjonen er alvorlig. Spesialisten vil også være lege, men med tilleggsutdanning i psykiatri. Dette er et svakt punkt i den mentale barselomsorgen. Spesialisten vil nemlig lete etter tegn og symptomer som kan hjelpe ham med å bestemme hvilken diagnosegruppe kvinnen hører inn under.

En diagnose kan for eksempel være en depressiv reaksjon, angst eller tidlige tegn på psykose. Det er diagnosen legen setter som utløser rettigheter til behandling. Til ytelser på NAV og lignende. All behandling og diagnostisering i psykiatrien foregår etter gruppeprinsippet, og jeg tviler på at spesialistene har nok kunnskap om barselkvinners mentale helse. Det at mor og barn blir adskilt, er i seg selv nok til at symtomene vil aksellerere, og barselkvinnen vil trolig motta en medikamentell behandling som har vist seg gunstig for den gruppen medikamentene er forsket frem på: som regel menn. Jeg skulle helst sett at det ikke var nødvendig med en psykiatrisk diagnose for å få hjelp til å behandle traumer som kan oppstå i de første par årene etter en fødsel.

Tidlig hjelp

De offentlige helsetjenestene kunne vært organisert på en annen måte, slik at kvinnene fikk hjelp så tidlig som mulig på det stedet som egner seg best, nemlig helsestasjonen. Jeg har selv vært gjennom en mental krise i barseltiden og istedenfor å få en behandling som opplevdes som trygg og god, ble også jeg skilt fra babyen og innlagt på akuttavdelingen på et vanlig psykiatrisk sykehus. Det ble en svært traumatisk opplevelse. Jeg var sjokkert og redd da jeg ble låst inne og proppet full av medisiner. Behandlingen opplevde jeg som helt uten mål og mening. På grunn av medisinene var jeg i dårligere forfatning da jeg ble skrevet ut enn jeg da jeg ble skrevet inn.

Behandling av et barseltraumer

Alvorlige psykiske reaksjoner kan inneholde mye angst, men fenomenet opplevelse ikke likt for alle. På akuttpostene er det vanlig å starte all behandlingen med medisiner. Alt som kan minne om psykose, blir behandlet som psykose. Barseltraumer kan lett forveksles med en psykose. Da jeg ble innlagt selv, hadde jeg moderate symptomer, men fikk de samme hestedosene med antipsykotiske medisin som alle de andre pasientene. Dette forsto jeg intuitivt at måtte være feil. Jeg tror at psykiske reaksjoner i barseltiden stort sett ligger innenfor et normalspekter for kvinner som nylig har født, og at det er uheldig å behandle disse reaksjonene medikamentelt.

Jeg ble selv behandlet som en diagnose helt uten hensyn til at jeg var nybakt mor. Legene lette etter symptomer som kunne bekrefte sinnslidelse, og gjorde ingen forsøk på å kartlegge de ressursene jeg hadde som kunne hjelpe meg å komme meg igjen. For eksempel tett samvær med barna mine. Jeg er overbevist om at jeg ble feilbehandlet, og i den senere tid har det også gått opp for meg at jeg ikke er alene om å ha denne vonde erfaringen. Kvinner som får en alvorlig psykisk reaksjon i barseltiden vil kunne risikere å bli skilt fra babyen sin og bli systematisk feilbehandlet på en institusjon. For det eksisterer ikke noe alternativ.  

Behandlingsforløp

Ved mistanke om alvorlig psykisk sykdom, blir pasientene som regel innlagt til observasjon i spesialisthelsetjenesten, samtidig som de får medikamentell behandling. Flere av de medikamentene som benyttes kan utløse de symptomene de egentlig skal beskytte mot. Flinke psykologer havner i skyggen av legespesialistene, som nesten aldri møter pasientene annet enn på det aller dårligste. Min erfaring er at medisinene gjorde meg verre. Jeg er overbevist om at min psykiske reaksjon ville ha gått over av seg selv med helt vanlig omsorg og søvn. Uten noen grundig undersøkelse ble jeg satt på sterke medisiner. Medikamentene hadde flere alvorlige bivirkninger, og jeg begynte umiddelbart å legge på meg. Medisinene førte til fastfrysing av det problemet som hadde oppstått og konservering av det som snart skulle bli diagnostisert som en kronisk og livslang sinnslidelse.

Tilfriskning krever handling

Det meste av innholdet i min ”behandling” etter utskrivelsen gikk ut på å overtale meg til å ta medisiner. Jeg strittet imot og klarte aldri å akseptere det som en logisk metode. Jeg mente det var best å være klar i tankene når jeg skulle “tenke meg frisk”, men jeg fikk ikke lov til å forsøke. Medisinene sløvet meg ned, og jeg følte meg bare dopet. De beste virkemidlene på veien til bedring fant jeg heldigvis i de praktiske tiltakene hjemme i kommunen. Det var mange gode tilbud som kunne legges til rette mens jeg var hjemme i permisjon.

Jeg skulle ønske behandlingen min hadde startet der, som forebygging i kommunen i form av et samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og helsestasjonen. Alle nybakte mammaer går jo til jevnlig til kontroll med babyen sin. Det kunne vært flettet inn et par timer med psykolog av og til, mens noen andre passet på babyene. Jeg fortalte aldri helsesøster om mine egne problemer, og da de begynte å hope seg opp, var jeg i alle fall for skamfull og fortvilet til å si noe. Jeg holdt på fasaden så godt jeg kunne, men jeg tror min historie hadde fått et mye lykkeligere utfall dersom problemene mine hadde blitt håndtert av kvinner med kunnskap om graviditet og fødsel.

Kunnskapskonflikt

Medisiner løser ingen problemer, men de kan være gode krykker å støtte seg på i en vanskelig periode. For noen. Jeg følte at jeg hadde ressurser nok til ikke å trenge de krykkene. Psykiaterne og overlegene var bare menn den gangen. De fortalte familien min at hjernen min ville bli ødelagt for alltid hvis jeg ikke tok den “antipsykotiske medisinen”. Jeg var overbevist om de tok feil. Det jeg egentlig hadde behov for, var at noen kunne hjelpe meg med å løse de praktiske problemene jeg hadde viklet meg inn i og som førte til at jeg mistet nattesøvnen. Det ville umiddelbart ha løftet flere tonn med stress og bekymringer av mine skuldre.

Videre opplevde jeg det som en stor daglig belastning å være adskilt fra barna. Adskillelsen tilførte meg noen tonn ekstra med stress og bekymringer. Jeg hadde behov for medfølelse, omsorg og faste rutiner, og det synes jeg nok at jeg fikk på akuttavdelingen, men i sum opplevde jeg at opplegget på sykehuset bidro til at jeg følte meg ytterligere krenket og traumatisert, og det til tross for at miljøpersonale gjorde en prima innsats. Godt faglig helsearbeid ble overskygget av meningsløs tvangsmedisinering. 

Behandling av barselkvinner før

Før i tiden ble gravide og barselkvinner betraktet som litt nevrotiske alle sammen, og det var helt normalt om de fikk en hysterisk reaksjon. Alle visste at de måtte være forsiktige med å utsette kvinnen for unødvendig bekymring i denne sårbare perioden. Barselkvinnene ble behandlet hjemme hos seg selv, ved at andre kvinner kom til og overtok ansvaret for henne, babyen, husholdningen og eldre søsken. Vi som har opplevd diffuse psykiske symptomer i forbindelse med graviditet eller barsel, kunne rett og slett hatt mye bedre nytte av en ”husmorvikar” som kom hjem til oss på morgenen og ble værende store deler av dagen.

Dette hadde selvfølgelig blitt mye billigere ordning enn å legge oss inn på en døgnbemannet avdeling på psykiatrisk sykehus. Etter kort tid ville vi helt sikkert kommet til hektene igjen vi også, slik som kvinner gjorde etter en fødsel før. Tragisk nok har jeg møtt mange kvinner som kan fortelle at de debuterte som pasienter i psykiatrien kort tid etter en fødsel. Der fikk de bare piller og en diagnose. De kom seg aldri ut av psykiatriens klør igjen.

Bedring uten medisiner

På bakgrunn av egen erfaring vil jeg påstå at “psykisk sykdom” ikke kommer av en arvelig årsak alene. Psykiske kriser kommer av at normale reaksjoner på overbelastning ikke har blitt korrekt behandlet eller forsøkt behandlet i det hele tatt. Med korrekt behandling mener jeg ikke medisiner, men praktiske tiltak og terapi. De miljømessige årsakene til psykiske problemer er mye større enn en eventuell arvelig sårbarhet.

Alle helseforetak skal nå ha etablert enheter for behandling uten medisiner. Jeg mener at dersom det er nødvendig å behandle barseltraumer med en sykehusinnleggelse, så skal det i hvert fall skje på en medisinfri avdeling, hvor det legges til rette for at kvinnen kan ha barnet mest mulig hos seg. Kartlegging, utredning og diagnostisering med tanke på alvorlig sinnslidelse burde være helt unødvendig, da jeg tror at barseltraumer er en tilstand som stort sett vil gå over. 

Krav om medisinfri behandling ved barsel traumer førstegang publisert i Sykepleien 27.Februar 2018.