Kunnskapssynet for de alvorligste tilfellene i psykisk helsearbeid, bygger på en antagelse om at alvorlige psykiske reaksjoner kommer av en arvelig sykdom i hjernen. Dette er en omdiskutert teori, som mange mener har klar logisk brist. Vrangtanker og heftige følelser kan ikke arves, det er evnen til å bearbeide sanseinntrykk som eventuelt er arvelig. Altså ikke en sykdom, men en egenskap.
Belastningsteorien forklarer
I språket vårt er uttrykket ”psykisk sykdom” godt innarbeidet. Dette er et uttrykk som støtter opp om hypotesen som forklarer sterke psykiske reaksjoner som sykdom. Belastningsteorien forklarer psykosen som en grenseoverskridelse. Det vil si at en psykotisk person har vært utsatt for større psykososiale påkjenninger enn det han eller hun på et gitt tidspunkt var i stand til å bære. Fravær av avlastning i en krevende situasjon kan således føre til et sammenbrudd i hjernens evne til rasjonell tenking. Og resultere i en forvirringstilstand med hallusinasjoner og vrangforestillinger. I psykiatrien blir mennesker som har psykiske reaksjoner utenfor det ”normale” i dag betraktet som sinnslidende. Med en forklaring om at hjernen deres har kommet i kjemisk ubalanse. Behandlingen går ut på å forsøke å regulere hjernens kjemi tilbake til balanse igjen med medikamenter som antas å ha antipsykotisk effekt.
Den bio-medisinske modellen
Psykiatriens bio-medisinske tenking er forankret i legevitenskapen. Den mest omfattende kritikken av bio-medisinen går ut på at det er etisk betenkelig å utsette mennesker for medikamentell korrigering. Med medikamenter som virker gjennom skadevirkning og har alvorlige bivirkninger for de aller fleste. Kritikken av sykdomsmodellen har tiltatt i styrke de siste årene. Og psykiatrien som fag trenger nå ett nytt og sterkere, tverrfaglig kunnskaps- fundament. Kjente belastningteorier fra naturvitenskapen, kan kanskje gi en bedre forklaring på psykisk uhelse.
Newtons tredje lov; Kraft=Motkraft er pensum fra fysikktimene i grunnskolen og kan vise seg å ha gyldighet også innen psykisk helse. En hypotese er at hjernen er stabil så lenge ikke summen av alle negative krefter overskrider summen av de motkreftene personen selv er i stand til å mobilisere. Det vil si at så lenge en person klarer å mobilisere motstandskraft nok til å takle alle omgivelsenes psykiske krav og stresspåkjenninger, vil hjernens tenkeevne holde seg stabil. Ett eventuelt sammenbrudd forklares som en grenseoverskridelse og ikke som et sykdomsutbrudd. Fysikkens lover er universelle og har derfor trolig like stor gyldighet i den indre som i den ytre natur.
Belastningsmodellens forutsetninger
En overbelastet hjerne er en hjerne med behov for avlastning. Pasienten må gis individuell støtte til problemløsing i form av tiltak som kan få hjernen til å reagere normalt igjen. I motsetning til en sammenrast konstruksjon har hjernen god kapasitet til naturlig egenrestaurering. I en tenkt analyse av belastningsteorien, er det virkningen av ytre negative påkjenninger og indre motstandskraft som må få en sentral rolle i behandlingen. Ytre negative påkjenninger må kartlegges og pasienten må få rask hjelp og støtte i form av praktiske tiltak. Den indre motstanden må styrkes over tid med terapi, læring og mestring. Det er differansen mellom negative og positive krefter som avgjør symptomenes styrke og klientens hjelpebehov. Belastningsmodellen forutsetter individuelle behandlingstiltak i motsetning til den bio-medisinske tenkingen som i stor grad består av medikamentell behandling etter gruppeprinsippet.
