Psykosehvisking

Psykosehvisking er en oppmerksom menneskemøtemåte som karakteriseres av åpen dialog og respekt for annerledeshet i øyeblikket. Formålet er ikke å slå tilbake psykotiske symptomer, men å fremme relasjonell trygghet mellom den som erfarer psykosen og menneskene rundt. Dette gjør vi ved å utforske forestillingene sammen med personen som erfarer dem: respektfullt, tålmodig, anerkjennende og med genuin interesse og helhjertet tilstedeværelse.

Psykoser

Det nyttigste jeg fram til i dag har lært om tilstander vi kaller psykoser, har jeg ikke tilegnet meg ved å lese hyllemetre med fagartikler og lærebøker i psykologi og psykiatri (hvilket jeg også har gjort), men gjennom åpenhjertige møter med psykoseerfarere og deres nærstående. Det er blitt mange rørende møter gjennom årenes løp, og jeg er dypt takknemlig for alt det som disse fantastiske menneskene har budt på og lært meg. Jeg har også selv vært psykotisk flere ganger, og ville ikke vært denne førstehåndserfaringen foruten.

Forført av mitt eget sinns grensesprengende potensial, la jeg i 1993 ut på en oppdagelsesreise med en fascinasjon og interesse for psykoser som fenomen. Mennesker som erfarer psykose skal etter min mening ikke møtes med mindre interesse for – og tilstedeværelse i – sine forestillinger. Merk at jeg kaller det forestillinger, og ikke vrangforestillinger. Det er bevisst. Valg av ord betyr noe for måten vi tenker om fenomener på, og påvirker også måten vi handler på – og hvordan vi behandler andre mennesker.

Psykoseerfaringer er subjektive, og må forstås på individnivå i en kulturell og sosial kontekst. Det finnes ikke et universelt “psykosespråk”, selv om visse temaer ofte er gjengangere, og metaforer i blant kan likne hverandre. Det burde være en selvfølge at vi som står rundt, møter den som erfarer psykose der han eller hun er i et gitt øyeblikk, i stedet for å kreve at vedkommende kommer ut i vår virkelighet før vi vil relatere oss.

At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.

–  Søren Kierkegaard

Frykten for førstehåndsperspektivet

Innenfraperspektiver på psykoser er viktig. For mange som har erfart psykoser, er det avgjørende å få jobbet med meningsinnholdet i det de har vært gjennom for å komme seg videre. Ubearbeidede psykoseerfaringer kan i seg selv være angstskapende, og gi unødige tilleggsplager til den som ikke får adekvat hjelp og støtte til å forstå, bearbeide og integrere erfaringene. Dessverre er frykten blant fagfolk stor når det kommer til å utforske psykosens vesen og innhold. Spesielt i de lukkede sengepostene på sykehusnivå er det skremmende lite kunnskap om og interesse for førstehåndsperspektivet. Hjelpen for pasienten til å forstå hva som skjer, anerkjenne betydningen av psykosen og regulere seg selv er tilnærmet fraværende. “Alt” handler om å dempe psykosetilstandens uttrykk, med metoder og midler som den som ikke selv har opplevd det eller vært vitne til det, knapt ville tro er mulig i et moderne samfunn.

Legemiddelbruk

Jeg stiller meg tvilende og kritisk til en ensidig biomedisinsk forståelse og behandling av psykoser. Slik jeg i dag ser det, er det i beste fall uhensiktsmessig å betrakte psykotiske tilstander som symptomer på “alvorlig sinnslidelse” (hva nå det måtte være) eller “sykdom” som må slås raskest mulig tilbake. En altfor stor legemiddeloptimisme tidligst mulig i forløpet kan være uheldig, fordi man forhindrer psykosens naturlige forløp, og potensielt går glipp av verdifullt meningsinnhold i forestillingene. 

Psykofarmaka er på ingen måte kurative legemidler, men medikasjon kan ha en plass i forløpet, forutsatt at pasienten gjør et selvstendig valg basert på informert samtykke, med reell beslutningsstøtte, der dette er påkrevd. Jeg kjøper ikke teorien om at et menneske i psykose ikke er i stand til, eller ikke kan hjelpes til, å gjøre kvalifiserte behandlingsvalg. Forutsetningen er at helsepersonellet rundt vedkommende har tilstrekkelig relasjonell kompetanse, og er eksperter på å regulere seg selv i møte med utrygge pasienter. Tilsvarende må de utøve sin gjerning med en grunnleggende tro på at det er mulig å bygge tillit hos og oppnå kontakt med selv de ”vanskeligst tilgjengelige” pasientene.

http://www.meretesmetode.no/wp-content/uploads/2018/10/Golferen.jpg
”Golferen slår ballonger ut i hele universet”
(Biola på Post-it, geriljakunst fra lukket avdeling, 2015)

Psykosehvisking

Under arbeidet med min eksamensoppgave ved videreutdanningen Dialogiske praksiser, nettverksmøter og relasjonskompetanse ved NTNU, tok jeg i bruk begrepet psykosehvisking. Ordet henspeiler på hundehvisking og hestehvisking, der man lærer seg hunders og hesters sosiale språk, og tilpasser seg selv og sin egen kommunikasjonsmåte i møtet med individet man har med å gjøre. Formålet er å skape tillit og trygghet, kontakt med Den Andre og et kommunikativt og relasjonelt samspill som er meningsfullt for begge parter.

Å psykosehviske vil si at du møter psykoseerfareren i det universet hen befinner seg, ved å anerkjenne personens forestillinger, følge resonnementene, og å lytte og se med åpne sanser. Du må som utenforstående i så stor grad du greier, legge vekk din egen forforståelse, og du skal i all hovedsak ikke bringe egne argumenter eller meninger inn i samtalen dersom du ikke blir spurt. Å stille oppklarende spørsmål er selvsagt helt ok, forutsatt at du ikke framstår som dømmende, korrigerende eller bedrevitende i valg av ord eller med eget kroppsspråk. Husk at din egen mikromimikk potensielt er godt synlig for en person som har parabolmottakere på alle sansekanaler. Blir du usikker eller redd, sett ord på det; du greier antakelig ikke å skjule det uansett. Vær deg selv: Ta av deg maska.

Å være en god psykosehvisker innebærer at du inntar en nysgjerrig, undrende og i blant lekende posisjon, der du følger den psykotiske forestillingen som om den var virkelig. Du skal ikke lyve og si at du ser det samme som Den Andre ser eller hører lyder eller stemmer du faktisk ikke hører. Likevel kan du forholde deg til det som blir sagt av Den Andre, og dere kan utforske personens perspektiv sammen. Du må eksempelvis gjerne formidle at du selv ikke ser personen som sies å være i rommet, og heller spørre litt om hvem personen er, hvordan hen ser ut og hva vedkommende ønsker med sitt nærvær. Ikke si at du skjønner at noe er skummelt eller vondt dersom personen selv ikke gir uttrykk for dette. Spør!

Det finnes ingen manual for psykosehvisking; vi må som utenforstående våge oss inn i en relasjonell, språklig og sanselig dans uten noter og fastlagte trinn.

Har realitetsorientering noe for seg?

Som kompetente voksne realitetsorienterer vi ikke fireåringen som kommer strålende hjem fra barnehagen og forteller om en fantasivenn som har gjort rampestreker; vi er med på leken. Sannsynligvis vil fireåringen etter hvert fortelle at alt bare var tull, og da spiller vi selvsagt kjempeoverrasket, og sier med glimt i øyet at nå ble vi jammen godt lurt!

I demensomsorgen har man forlengst sluttet å realitetsorientere fru Hansen når hun snakker om sin avdøde ektemann som om han er høyst levende. Vi vet at det ikke gavner fru Hansen å få en ny sorgopplevesle tjue ganger pr dag fordi vi insisterer på å fortelle henne igjen og igjen at ektemannen har vært død i mange år.

Hvor godt takler du at en myndighetsperson klubber deg ned og forteller deg at du tar fullstendig feil, når du nettopp har formidlet noe du er overbevist om eller av ulike grunner har behov for å tro er sant?

Å ”realitetsorientere” en person som er psykotisk, har tilsvarende lite for seg. Vi oppnår ikke noe som helst med det – foruten å risikere å skape avstand, uro, frykt og avmaktsfølelse. Likevel er det en slik korrigerende, forsøksvis oppdragende tilnærming som preger pasientmøtene i mainstream akuttsengeposter ved psykiatriske sykehus. Denne måten å møte mennesker i aktive psykosetilstander på, er forsiktig sagt uhensiktsmessig, og bygger på ukultur og uforstand snarere enn godt faglig håndtverk og relasjonskompetanse.

Den korrigerende praksisen skriver seg sannsynligvis fra en tid da man anså at psykosene ble kroniske dersom vi som nærstående eller fagfolk nærmet oss innholdet i forestillingene. Det er en myte at psykosen og interessen for dens innhold skader hjernen, men myten lever i beste velgående både i utdanninger og i klinikk, til ugunst for menneskene dette direkte berører. I verste fall kan en slik avvisning, den manglende nysgjerrigheten og den realitetsorienterende tilnærmingen i seg selv være skadelig for personen det handler om.

Frykt for psykosens indre liv og funksjon

Både psykosens funksjon for mennesker som erfarer den, og de meningsbærende bildene i metaforspråket, går tapt i det rådende psykosebehandlingsparadigmet. Slik synes jeg ikke vi kan være bekjent av å ha det der mennesker blir bragt inn på sitt aller mest sårbare, i en tilstand der alle sanser gjerne er vidåpne for inntrykk på godt og vondt.

Altfor mange fagfolk har en tillært frykt for å nærme seg forestillingene som kommer til uttrykk i psykosen. En slik distansering, også kalt “profesjonell avstand” (skrekk og gru!), egner seg svært dårlig for mennesker som erfarer psykose. Jeg vil påstå at det ikke gavner fagfolk heller å legge igjen personligheten sin på personalrommet før man går inn i et pasientmøte.

Det er egentlig ikke så vanskelig som vi gjør det til. Psykiatrien har forkludret noe som egentlig faller mennesker helt naturlig: å være varm, nær og ekte og å by på sin egen medmenneskelighet når et annet menneske sliter.

Psykosehvisking: en menneskemøtemåte
Ulla og Mark: oppmerksomt til stede i øyeblikket

Psykosehvisking kort oppsummert

Psykosehviskingsferdigheter handler om å være trygg på seg selv i møte med det ukjente og uvisse. Det handler om evnen til å regulere egne følelser i møte med en annen: om å avvente og å tåle å være vitne til et annet menneskes streven. Det handler om å klare å sitte litt på hendende uten å måtte ty til å gjøre så mye, og i stedet tilstrebe å gi sin fulle, varme og helhjertede oppmerksomhet til personen som befinner seg i et annet univers enn vårt.




Man kan vanskelig gjøre noe galt når man gjør det riktig. Primum, non nocere.



Psykosehvisking: en menneskemøtefilm

I fortellingen Mikrofonen i øredobben, som var en del av min eksamensoppgave fra videreutdanningen i dialogiske praksiser, skildres et møte mellom en pasient i psykose og en fagperson som behersker psykosehviskingskunsten. Fortellingen er, med finansiering fra Stiftelsen DAM og Helsedirektoratet, nå ferdig produsert som undervisningsfilm, under kyndig regi og produksjon hos Applaus! film&tv AS. Filmen skal inngå i en studie ledet av forskere ved TIPS kompetansesenter Sør-Øst, og vil så snart koronaen er under kontroll, bli vist rundt i landet etter invitasjon.

Filmen er også innspilt på engelsk, og vil snart bli tilgjengelig for et internasjonalt publikum.

Les mer om filmen her.

Fra filminnspillinga på Gaustad I.jpg
Fra filminnspillingen av Mikrofonen i øredobben på Gaustad sommeren 2019. I midten ser vi hovedrolleinnehaver Mette Scarth Tønseth, flankert av lyd- og lystekniker Andreas Sætre og filmfotograf Ludvig Juvodden.