Åpen dialog i nettverksmøter - Foto Merete Nesset
Åpen dialog i nettverksmøte. Foto: Merete Nesset

Når en skal argumentere for en praksis eller metode, kreves det ofte at argumentene må være forkningsbaserte. Av mange vil dette forstås snevert som et spørsmål om hvorvidt en praksis eller metode «virker» eller ikke, altså om resultater av effektstudier gjennom eksperimentelle design. Som blant annet Faulkner og Thomas (2002) peker på, er det imidlertid en fare her: En slik vitenskapelig, evidensbasert tilnærming gjør effekt til eneste kriterium for hvilke metoder en skal bruke. Ensidighet som dette kan føre til en uetisk og udemokratisk praksis. I denne artikkelen vil jeg derfor vise hvordan åpen dialog i nettverksmøter har vesentlige etiske og demokratiske styrker som må tas med i betraktning.

I all praksis bør en holde fram etikk og demokrati før man reiser spørsmål om teknikk og effekt. Jeg vil peke på noe av forskningen på åpen dialog i Norge og Finland. Samtidig tenker jeg at tilnærmingen har sin styrke langs etiske og demokratiske linjer som også må regnes med. Dette gjør at vitenskapelig forskning ikke må stå alene som begrunnelse for nytteverdien av åpen dialog. 

Jaakko Seikkula og åpen dialog i nettverksmøter

Åpen dialog i nettverksmøter er en arbeidsform som er utviklet av Jaakko Seikkula og hans kolleger i Finland (Seikkula & Arnkil, 2014). Tilnærmingen ble utviklet i møte med personer som ble psykotiske for første gang , men er etter hvert også blitt anvendt i møte med andre psykisk helse- og rusproblemer, og er nå i bruk over hele verden. Når en gir hjelp i tråd med prinsippene for åpen dialog, innebærer dette blant annet at en fra første stund samler viktige personer i nettverket til den det gjelder. Det er den det gjelder som skal få bestemme hvem som inviteres med. Møtene kan gjerne finne sted hjemme hos familien.

Åpen dialog baserer seg på tanken om at alle menneskers liv er dialogiske fra første stund og gjennom hele livet. Vi blir til gjennom dialoger. Dermed blir også menneskelige vansker og kriser noe vi må møte gjennom dialoger. Sagt på en annen måte: folks psykiske helse- og/eller rusproblemer vil på en eller annen måte henge sammen med ulike former for sammenbrudd eller fravær av dialoger og relasjoner i deres liv. Dette kan være i nære relasjoner, på sosiale arenaer som skole og arbeidsliv, eller på samfunnsnivå. Dette innebærer at hjelp ikke først og fremst dreier seg noe inni den enkelte som skal endres, men at det legges til rette for at dialoger skapes mellom folk i nettverkene de inngår i.

Videre er det viktig å minne om at dialoger her handler om mer enn å «prate om det» – om mer enn å finne ord for å forstå eller løse problemer. Dialog handler om hvordan vi responderer på hverandre med hele oss, der det kroppslige og ekspressive kanskje er vel så viktig som at en i dialogen når frem til bestemte måter å forstå på.

Norsk forskning på åpen dialog i nettverksmøter

I Norge har denne dynamikken i åpen dialog i nettverksmøter vært forsket på av flere. Her vil jeg peke på noen innsikter fra denne forskningen.

Dialogers etiske, vitaliserende og meningsskapende sider

Ved Universitetet i Agder og Sørlandet sykehus har jeg, Tore Dag Bøe, og min kollega Per Arne Lidbom bidratt. I min studie (Bøe et al., 2015) intervjuet jeg ungdommer som fikk hjelp gjennom nettverksmøter. Det viste seg at de unges beskrivelser av både vanskene og hjelp videre i livet, handlet om dialoger med andre. At det å føle seg velkommen av andre, var vesentlig. Dette så jeg som en grunnleggende etisk side ved dialogen. Når ungdommen følte seg velkommen, torde de uttrykke seg i dialogen, med seg selv, sin stemme, kropp og ekspressivitet. Dette så jeg som den vitaliserende side ved dialogen. Videre gav dialogen mulighet til å forstå sin egen sitasjon og fremtid på nye måter. Dette så jeg som den meningsskapende side ved dialogen.

Indre og ytre dialoger i nettverkssamtaler

Per Arne Lidbom utforsket sammenhengen mellom indre og ytre dialoger i nettverksamtaler. Han intervjuet deltakere etter møtene og fikk innblikk i deres indre stemmer; det som oppstod i dem i samtalen, men som ikke ble sagt høyt. For det første viser studien at verdien av samtalen like mye kan ligge i de indre dialogene som skapes i deltakerne, som i det som sies høyt. For det andre viser Lidbom at å være i slike dialoger er en vedvarende bevegelse: Fra å være til stede i den umiddelbare dialogen, til å koble seg av noe fra dialogen, for å reflektere over hvordan en skal ta sine neste skritt i dialogen gjennom det en faktisk sier, for så å vende tilbake til den umiddelbare tilstedeværelsen i dialogen (Lidbom, Bøe, Kristoffersen, Ulland & Seikkula, 2014, 2015).

Profesjonsoverskridende samarbeid og mangfoldige ressurser

Anne Lise Holmeslands studie utforsket åpen dialog i nettverksmøter fra en annen vinkel. Studien viser at nettverksmøter som tilnærming er en avansert og fruktbar måte å samarbeide tverrfaglig på (Holmesland, Seikkula, & Hopfenbeck, 2014; Holmesland, Seikkula, Nilsen, Hopfenbeck, & Erik Arnkil, 2010). Hun kaller det som skjer i møtene for profesjonsoverskridende samarbeid.

I Holmeslands studier viser hun hvordan de profesjonelle i møtene deltok som mer enn bare representanter for sin profesjon og sine tjenester. De deltok med oppmerksomhet og innspill basert på seg selv som person, egne erfaringer og ideer, og var ikke begrenset til å være «bare» fagperson. Holmesland viser dermed hvordan nettverksmøtene kan få frem et stort mangfold av ressurser, tilpasset situasjonen til dem det gjelder.

Åpen dialog som samtaler i livet

Ånund Brottveit (2013) har også forsket på bruken av åpen dialog i nettverksmøter, og peker på at møtene er noe annet enn terapeutiske samtaler, slik vi vanligvis forstår dem. Terapeutiske samtaler kan karakteriseres som samtaler om livet mens nettverksmøtene er samtaler i livet. Det er samtaler i livet, fordi møtene griper inn i livet og fører til en forskjell der og da. Det som skjer i møtene har direkte betydning for den sosiale realiteten i deltakernes liv.

I nettverksmøtene som Brottveit utforsket, ble det tydelig at endring kan skje nettopp i selve møtene, fordi «livets personer» er der: en arbeidsgiver, en lærer fra skolen, en venn, partner, mor, far, sønn eller datter. Det som sies og gjøres i samtalene er endringen, ikke bare noe som kan føre til endring når en går ut døra fra terapirommet.

Denne endringen som skjer, kan være alt fra måten en snakker sammen og gir respons til hverandre på i møtet – det som kan kalles mikronivå – til det som har med økonomi, jobb, skole med mer å gjøre – som kan omtales som makronivå.

Den forskningen i Norge jeg nå har pekt på, er kvalitativ, og kan hjelpe oss å forstå tilnærmingen, samt hvordan den kan være til hjelp.

Gode og varige resultater av åpen dialog ved førstegangspsykose

Det har også vært omfattende kvantitativ forskning på åpen dialog i nettverksmøter, som undersøker om tilnærmingen gir resultater. Seikkula og hans kolleger presenterer resultatene fra studier fra tre ulike perioder (Seikkula et al., 2011). I to oppfølgingsstudier av personer som opplevde førstegangspsykose i periodene 1992–1993 og 1994–1997, ble det funnet at etter tilnærming med åpen dialog hadde 81 % ingen gjenværende symptomer, og 84 % var tilbake i fulltidsarbeid eller studier. Bare 33 % brukte nevroleptika. En ny studie av personer med førstegangspsykose ble gjennomført i perioden 2003–2005. Denne studien viste tilsvarende gode resultater som 10 år tidligere.

En nyere studie i Finland (Bergström et al., 2018) ville se på langtidsstabiliteten av resultatene. Her viste det seg at personer med førstegangspsykose som hadde fått denne tilnærmingen, 19 år senere i større grad var i lønnet arbeid, brukte mindre psykiske helsetjenester og brukte mindre nevroleptika enn personer i sammenligningsgruppen fra andre deler av Finland, der denne tilnærmingen ikke var brukt. Dødeligheten var også mindre. Denne studien viser at positive resultater var bærekraftige på sikt.

ODDESSI-studien

For tiden er en stor effektstudie knyttet til åpen dialog i nettverksmøter i gang i England. Studien er kalt ODDESSI (Open Dialogue: Development and Evaluation of a Social Network Intervention for Severe Mental Illness) og startet i 2017. Målet er å undersøke effekten av tilnærmingen i en engelsk kontekst. Studien skal inkludere rundt 600 pasienter som følges over en treårsperiode. [1] Det blir spennende å se resultatene fra denne studien.


[1] HER kan lese mer om ODESSI-studien

Vil du vite mer om åpen dialog i nettverksmøter? HER kan du lese artikkelen “HOPEnDialogue – Internasjonalt samarbeid for å styrke tilnærmingen”, av Vegard Høgli.

Kilder

Bergström, T., Seikkula, J., Alakare, B., Mäki, P., Köngäs-Saviaro, P., Taskila, J. J., Aaltonen, J. (2018). The family-oriented open dialogue approach in the treatment of first-episode psychosis: Nineteen–year outcomes. Psychiatry research, 270, 168-175.

Brottveit, Å. (2013). Åpne samtaler – mer enn ord? Nettverksmøter som kommunikative hendelser, kunnskapsproduksjon og sosial strukturering. (Phd), UiO, Oslo.  

Bøe, T. D., Kristoffersen, K., Lidbom, P. A., Lindvig, G. R., Seikkula, J., Ulland, D., & Zachariassen, K. (2015). ‘Through speaking, he finds himself… a bit’: Dialogues Open for Moving and Living through Inviting Attentiveness, Expressive Vitality and New Meaning. Australian and New Zealand Journal of Family Therapy, 36(1), 167-187.

Holmesland, A.-L., Seikkula, J., & Hopfenbeck, M. (2014). Inter-agency work in Open Dialogue: the significance of listening and authenticity. Journal of interprofessional care, 1-7.

Holmesland, A. L., Seikkula, J., Nilsen, O., Hopfenbeck, M., & Erik Arnkil, T. (2010). Open Dialogues in social networks: professional identity and transdisciplinary collaboration. Int J Integr Care, 10.

Lidbom, P. A., Bøe, T. D., Kristoffersen, K., Ulland, D., & Seikkula, J. (2014). A Study of a Network Meeting: Exploring the Interplay between Inner and Outer Dialogues in Significant and Meaningful Moments. Australian & New Zealand Journal of Family Therapy, 35(2), 136-149.

Lidbom, P. A., Bøe, T. D., Kristoffersen, K., Ulland, D., & Seikkula, J. (2015). How participants’ inner dialogues contribute to significant and meaningful moments in network therapy with adolescents. Contemporary Family Therapy, 37(2), 122-129.

Faulkner, A., & Thomas, P. (2002). User-led research and evidence-based medicine. The British Journal of Psychiatry, 180(1), 1-3.

Seikkula, J., Alakare, B., & Aaltonen, J. (2011). The Comprehensive Open-Dialogue Approach in Western Lapland: II. Long-term stability of acute psychosis outcomes in advanced community care. Psychosis, 39(3), 192-204.

Seikkula, J., & Arnkil, T. E. (2014). Åpen dialog i relasjonell praksis. Respekt for annerledeshet i øyeblikket. Oslo: Gyldendal