Foto: Merete Nesset

I kjølvannet av MeToo-kampanjen om seksuelle overgrep, trakassering og uønsket seksuell tilnærming har det vært tatt til orde for en tilsvarende kampanje for folk som rammes av urett i psykiatrien. Innerst inne ønsker jeg meg også en slik kampanje, MeToo i psykiatrien. Jeg frykter dog at ingen står klare til å ta imot varslerne. Jeg vet et par ting om hvordan det er å si fra om urett og overgrep og ikke bli tatt på alvor. Vi må snakke om sånt.

Ytringsrommet for psykiatrikritikk er blitt mer åpent

Ytringsrommet for psykiatrikritikk er de siste årene blitt mer åpent. VGs utmerkede artikkelserie Tvangsloggene fra 2016 om ulovlig bruk av tvangsmidler i sykehuspsykiatrien banet vei. Det skrives mer åpent om kritikkverdige forhold i psykiatriske sykehus nå enn før. Sivilombudsmannens mange rapporter fra psykiatriske institusjoner har gått usedvanlig langt i sin kritikk av det bestående. Alt dette er bra!

Uretten fortsetter som før: menneskeverdet krenkes

I praksis skjer det imidlertid få eller ingen endringer: overgrepene fortsetter. Hver dag krenkes menneskeverdet og menneskerettighetene i de lukkede sengepostene. Hver dag utsettes medmennesker for nedverdigende og umenneskelig behandling, både i klinikker og i sine egne hjem. I praksis er tvangsutsatte medmennesker og deres nærmeste fremdeles rettsløse i møtet med en ukultur som synes å være resistent mot kritikk og fullstendig blottet for endringsvilje. Vi må snakke om sånt.

MeToo? Varslere blir ikke tatt på alvor

Lite tyder på at enkeltpersoner som melder fra om urett, blir ivaretatt; ikke internt, og ikke i offentligheten. Det skremmer meg. Vi som jobber i pasientorganisasjonene, er daglig i kontakt med mennesker som ikke blir tatt på alvor når de klager eller melder fra om urett. Dette gjelder både folk som selv utsettes for krenkelser og deres nærstående. Og husk: urett handler ikke bare om åpenbare lovbrudd, slike som VGs journalister avdekket. Krenkelsene og overgrepene mennesker utsettes for bak lukkede dører, gjøres også med loven i hånd. Norsk psykiatrilovgivning bryter med grunnleggende menneskerettigheter. Vi må snakke om sånt.

Til sammenlikning tok eksempelvis de politiske partiene MeToo-varslerne på alvor, riktignok etter noe famling og nøling i starten. De slo ring om folk som meldte fra om urett, ivaretok dem, gransket sakene som ble meldt inn, ga korreks/ekskluderte/anmeldte gjerningspersoner, de ettergikk sine egne regelverk i sømmene, og endret på interne rutiner for å gjøre det enklere og tryggere å varsle for ettertiden.

Er det trygt å varsle?

Hva gjør psykiatrien selv for å ivareta pasienter, nærstående og ansatte som varsler om urett, trakassering, vold, menneskerettighetsbrudd og torturliknende ”behandling”? Det vises til klageretten gjennom kontrollkommisjoner og fylkesmannen, men sett fra pasienters og pårørendes ståsted, fungerer slike kontrollorganer ofte som arenaer for enda flere nederlag og krenkelser. Hva gjør vi som samfunn med slikt? Er det egentlig trygt å varsle? Har varsling noen som helst hensikt? Kan varsling gjøre vondt verre? Vi må spørre om sånt.

Merbelastningen når urett ikke anerkjennes

Det er belastende å melde fra om urett, uansett om man benytter klageretten i systemet eller ytrer seg i offentligheten. Vi må snakke om sånt. Vi må også snakke om merbelastningen det kan være å bli møtt med alt fra taushet, forbigåelse, skuldertrekking og latterliggjøring til trusler om sanksjoner og flerstemte selvforsvarstaler fra mennesker og systemer som ikke er villige til å innrømme egne feil. Min erfaring er at den lukkede sykehuspsykiatrien først og fremst forsvarer seg selv. Fagfolk beskytter fagfolk, og systemer beskytter systemer. Vi må snakke om sånt.

Varsling er problematisk

Det er problematisk når varsling tjenestevei ender opp med at en ansatt blir frosset ut, omplassert eller sparket. Det er problematisk når pasienter som varsler, får enda en diagnose, forlenget vedtak om tvangsbehandling og enda flere medikamenter. (Ja, det skjer.) Vi må snakke om sånt. Det er problematisk når pasienters varsling i offentligheten besvares av psykiatriprofessorer som er mer opptatt av å framsnakke egen forskning som viser at ”de fleste psykiatriske pasienter er fornøyde” enn å ta enkeltpersoners vitnesbyrd om ødelagte liv som følge av umenneskelig behandling, på alvor. Vi må snakke om sånt.

Hvem har ansavar for å ivareta varslere?

Jo, tiden er antakelig overmoden for en MeToo-kampanje i psykiatrien. Men hvem slår ring om psykiatrivarslerne?

Hvem fanger opp dem som knekker sammen som følge av den rungende tausheten og ansvarsfraskrivelsen i kjølvannet av varsling? Likes, støttende kommentarer, retweets, smilefjes og hjerter i sosiale medier er ikke nok. Hvem står klare med åpne armer, ubetinget varme, anerkjennelse, aksept, trøst, omsorg og langvarig oppfølging av varslere? Hvem sørger for at de som trenger det, får reparerende behandling for psykiatripåførte skader? Kan vi forvente at mennesker som er skadet av psykiatrisk “behandling” har tillit til at det samme uvesenet som skadet dem, også kan bistå med å reparere skaden?

Hvem sørger for bistand til oppreisning og erstatning når skaden er et faktum? Hvem rydder opp i den urett det faktisk er at Norsk pasientskadeerstatning ikke en gang realitetsbehandler erstatningssaker der vilkårene for tvangsinnleggelse etter Lov om psykisk helsevern anses oppfylt? Skal vi finne oss i at det er greit å skade mennesker som er “lovlig” frihetsberøvet? Hvem gransker egentlig sakene som blir meldt fra om der fagfolk beskytter fagfolk i lukkede systemer som beskytter systemet selv? Hvem sparker udugelige ansatte og straffer fagfolk som begår overgrep og menneskerettighetsbrudd i behandlingsiverens bedrevitende navn?

Jeg vil ha svar på sånt.


Hvis du likte denne artikkelen, vil du kanskje også ha glede av å lese denne:
https://madinnorway.kinsta.cloud/2019/11/konsekvenser-av-det-biomedisinske-hegemoniet-i-psykiatrien/

Målfrid J Frahm Jensen kom nylig ut med en bok om varsling i helsetjenesten. Les om boka her.