-Vi må eksotisere det nære! Slik lyder et slagord vi gjerne hører uttalt av antropologer og andre som vil tett på for å se om de kan finne nye innsikter der vi til hverdags holder frem slik vi alltid har stevnet. Når jeg spør om vi trenger senger på feltet for psykososial helse, er dette en invitasjon til å forsøke å snu opp-ned på noen forestillinger som har vist seg å være svært seiglivede i mange land, også i Norge. Men noen har gått foran, bokstavelig talt.
I mars 1973 skjedde det noe helt spesielt i havnebyen Trieste, nordøst i Italia. Bak en fire meter høy, lyseblå hest, laget av pappmasjé og treverk, gikk ansatte og pasienter ved byens store psykiatriske sykehus i tog sammen med kunstnere og andre borgere. Den blå hesten skulle være et synlig symbol på pasientenes vei ut av asylene, tilbake til verden og friheten.
Situasjonen i Italia for førti-femti år siden er selvfølgelig ikke sammenliknbar med situasjonen i Norge i dag. Så sent som på 1960-tallet fantes det i den vakre toscanske byen Volterra et psykiatrisk sykehus med opp mot 6000 pasienter – et tall og en situasjon det kan være vanskelig å ta innover seg, siden sengetallet også i Norge for lengst er kraftig redusert. Likevel kommer vi ikke utenom at Italia har vært et foregangsland i overgangen fra psykiatriske sykehus til lokale tjenester, slik Mirella Ruggeri ved Universitetet i Verona fremholder i et intervju med Nasjonalt senter for psykisk helsearbeid (NAPHA). Blant suksesskriteriene knyttet til nedbyggingen, nevner Ruggeri at selvmordstallene i Italia har sunket fra nedbyggingen startet i 1978 til i dag.
Man bør ta de fleste tall på feltet med forbehold. Det vi i dag kaller psykososial helse omfatter ekstremt mange og komplekse fenomener. Sammenlikninger mellom land og mellom epoker bør gjøres med varsomhet. Men vi må heller ikke gjøre det så komplisert at vi fortsetter å nærmest rituelt bøye hodene våre for de av legene, psykologene og sykepleierne som helst vil ha en kontor- eller vaktromsdør å gjemme seg bak.
Tor Lumumba Jones er intervjuet i boka Den blå hesten. Beretninger om fellesskap og likeverd (Abup forlag, 2019). Jones har lang erfaring fra psykososialt helsearbeid både med og uten senger på Sørlandet. Han peker på at selvmordstallene i Italia er lavere enn i Norge, til tross for at suicidalitet ikke på samme måte som i Norge gir tilgang til psykiatriske senger. Troen på dagsentre, selvhjelpsgrupper og kanskje også familien ser ut til å være sterkere, mens det Jones kaller «frykttenkningen» synes å være mer fremtredende i Norge.
Bokas vakreste og mest slående eksempel på forskjellen i tilnærminger mellom det regionaliserte og kreative Italia og det sentraliserte og fryktstyrte Norge finner vi i intervjuet med Haakon Steen, daglig leder i det brukerstyrte kompetansesenteret ROM Agder. Han viser til samholdet og nestekjærligheten i en gruppe italienere på besøk i Dyreparken. Til tross for at et av gruppemedlemmene åpenbart slet så sterkt med å forholde seg til det som skjedde rundt ham at han ble rasende og skrek og ropte, håndterte gruppa dette selv: «Var noe vanskelig, brukte de god tid, holdt rundt hverandre og var rause med klemmer…Det var mye god omtanke, som å se en godt sammensveiset familie.»
Til tross for seks år med en borgerlig regjering, har vi ikke vært i nærheten av en debatt om forholdet mellom det offentlige og sivilsamfunnet på feltet for psykososial helse. Selv om det begynner å bli en stund siden vi hadde «selvforsynte» psykiatriske samfunn også i Norge, kan det virke som om vi ikke helt har klart å ta innover oss i hvilken grad «psykiatrien», forstått både som medisinsk fagfelt og institusjon, fortsatt virker som en stat i staten. Vi blir ofte minnet om at det psykiatriske tjenesteparadigmet, inklusive tvangspsykiatrien, kan ha stor makt over enkeltmennesker. Vi tenker langt sjeldnere over hvilken makt det psykiatriske verdensbildet i sin alminnelighet har over sinnene våre.
Trenger vi senger? Neppe så mange som vi har på feltet for psykososial helse i dag, men langt viktigere enn å kives om hva som til en hver tid er det optimale antallet senger, er det å lete etter og å designe de tjenestene som skal til for at vi alle kan leve mest mulig komplette liv, uansett utfordringer eller funksjonsnedsettelser.
Det er ikke nok å si farvel til «den psykiatriske pasienten», vi må også ønske den psykososialt utfordrede borgeren velkommen. Kristiansand kommune har, gjennom samarbeidet med tjenestene i Livorno siden 2004, slik det er dokumentert i boka, og gjennom et enda lengre samarbeid med aktører fra frivillig sektor, beveget seg et godt stykke henad denne veien.
Spørsmålet er om klinikken for psykisk helse ved Sørlandet sykehus snart vil komme etter, også i handling, slik Martin Rafoss fra klinikksjefens stab forespeiler oss i boka, eller om motkreftene nok en gang blir for sterke, slik at den blå hesten før eller siden gir opp og tusler tilbake til stallen.
