Det gjør de nemlig i Storbritannia, og vi kan lære av dem. Der, som i resten av verden, er det en økt bevissthet rundt vanskelighetene med å trappe ned på og/eller slutte med psykiatriske medikamenter. I 2017 ble det lagt frem data og forskning som viste de økende sosiale og individuelle problemene folk får ved nedtrapping eller utfasing av forskrevne medikamenter. Psykofarmaka er mer vanedannende og forårsaker langt større nedtrappingsproblemer enn fagfolk og legemiddelprodusenter har vært villig til å innrømme. Dette førte til at politikere i Storbritannia bestilte den hittil mest omfattende gjennomgangen om temaet. Det førte til flere tiltak, blant annet opprettelsen av en hjelpetelefon, forbedret opplæring for leger, bedre informasjon til pasienter og mer forskning.
Nedtrappingsproblemer kan vare lenge og være alvorlige
I mai 2019 kom the Royal College of Psychiatrists med en ny uttalelse vedrørende nedtrappingsproblemer for antidepressiva, som anerkjente at det å slutte med slike legemidler er mer omfattende og kan være mer alvorlig og ta lenger tid enn tidligere antatt. The Royal College tok initiativ til at retningslinjene måtte oppdateres for bedre å reflektere evidensen og fjerne det tidligere rådet om at nedtrappingsproblemer vanligvis er milde og vil gå over etter en uke. I stedet burde det stå at selv om mange bare vil oppleve milde problemer, er det omfattende variasjon i erfaringene med nedtrappingssymptomer som kan vare mye lengre (måneder eller mer) og være mer alvorlig for noen pasienter.
Selv om disse endringene ble gjort vedrørende antidepressiva, viser dette at det har vært et skifte i hvordan man tenker i Storbritannia om nedtrappingsproblemer for alle psykiatriske medikamenter. I dag er det viden anerkjent at man har undervurdert antall tilfeller, alvorlighetsgraden og varigheten på nedtrappingsproblematikk, og også i hvilken grad mennesker trenger støtte i disse prosessene.
Ny veileder for hvordan man snakker om nedtrapping
I den forbindelse er det gitt ut en veileder for hvordan man kan snakke med folk om å trappe ned på psykiatriske medikamenter, også for fagpersoner som ikke kan forskrive (altså leger). Guidance for Psychological Therapists. Enabling conversations with clients taking or withdrawing from prescribed psychiatric drugs ble lansert 4. desember 2019. Denne veilederen er spesifikt skrevet for å hjelpe terapeuter og klienter med å snakke om medikamentbruk og nedtrapping. Redaktørene er Dr. Anne Guy, Dr. James Davies og professor Rosemary Rizq. Andre forfattere er professor Joanna Moncrieff og professor John Read, i tillegg til redaktørene.
Innholdet i veilederen
Veilederen har syv deler:
Del 1: Her beskrives bakgrunn og mål for veilederen, og hvem den er for. Forfatterne tar også for seg den diagnosebaserte modellen og den økende krisen dette paradigmet innen psykisk helse har medført. Til slutt beskrives hvordan man kan bruke veilederen.
Del 2: Her beskrives hvordan psykiatriske medikamenter virker.
Del 3: Her går man inn på praksis, og på hva terapeuter må tenke på når de arbeider med klienter som tar eller trapper ned fra psykiatriske medikamenter. Her får man praksis-relatert veiledning.
Del 4: Her går man nærmere inn på hva de enkelte typene psykiatriske medikamenter gjør, og forskningsevidensen for bruk.
Del 5: I denne delen ser man nærmere på tilvennings- og nedtrappingsproblematikk.
Del 6: Her går man inn terapeutens rolle i å hjelpe folk å trappe ned, og hva som er hjelpsomme tilnærminger.
Del 7: I denne delen får vi eksempler fra personer med egenerfaring med nedtrapping.
I Storbritannia har man kommet langt i å anerkjenne de negative effektene ved psykiatrisk medikamentbruk, og det er flere initiativer på gang. Norge bør følge etter.
Veilederen bør oversettes til norsk og gjøres offentlig tilgjengelig
Mad in Norway har sendt en forespørsel til Helsedirektoratet om muligheten for å oversette veilederen til norsk og gjøre den offentlig tilgjengelig. Norsk psykiatrisk forening har gjort et forsøk på å komme med råd for nedtrapping av antipsykotiske legemidler, som Mad in Norway har omtalt tidligere. Selv om vi er positive til at det rettes søkelys på dette temaet, er vi kritiske til det ensidige biomedisinske perspektivet, og at rådene har store mangler når det kommer til perspektiver fra andre faggrupper (enn psykiatere) og personer med egenerfaring, samt kontekstuelle forhold. Her er det helt klart nødvendig med mer litteratur knyttet til temaet nedtrapping.
