En gruppe mennesker står sammen ved havet i solnedgangen

I denne artikkelen problematiseres Bill Anthonys (1993) definisjon av recovery, som tar utgangspunkt i at recovery handler om en “dypt personlig, unik prosess, der en endrer sine holdninger, verdier, følelser, mål, ferdigheter og/eller roller.” Selv om Anthonys definisjon er mye brukt, er den ikke problemfri. Årsaken er at recovery reduseres til noe som skjer kun med den enkelte – som en reformasjon av seg selv. Imidlertid kan vi ikke forstå recovery som løsrevet fra de sosiale og materielle omgivelsene. Artikkelforfatterne foreslår og argumenterer for en definisjon av recovery, som tar opp i seg også betydningen av sosial transformasjon.

Artikkelen er skrevet av:
Alain Topor, Universitetet i Agder og Universitetet i Stockholm
Inger Beate Larsen, Universitetet i Agder
Tore Dag Bøe, Universitetet i Agder

Recovery som kun personlig reformasjon

En av de store landevinningene i recoveryforskningen var å forstå at personer som hadde blitt diagnostisert med ulike betegnelser på «alvorlige psykiske problemer» ikke var passive ofre for en sykdom, men aktører i eget liv. Recoveryforskningen og personenes egne fortellinger viste hvordan disse personene på ulike måter forsøker å håndtere sine problemer, eller «symptomer», og hvordan de forsøker å håndtere kontakten med personer i sine omgivelser, både pårørende og venner og ansatte i helse- og sosialtjenestene. Mange hadde i tillegg funnet sine egne måter å håndtere uønskede virkninger av medikamenter på.  

Denne nye forståelsen, der personen ble sett som aktør i egen recoveryprosess, motiverte til en nødvendig erkjennelse av personenes borgerrettigheter og retten til å delta i planlegging og beslutninger som gjelder hans/hennes/hens behandling.

Denne individuelle forståelsen ble formulert av Bill Anthony (1993) i en av de mest anvendte definisjoner på recovery (vår oversettelse; se original engelsk versjon nedenfor):

Recovery er en dypt personlig, unik prosess der en endrer sine holdninger, verdier, følelser, mål, ferdigheter og/eller roller.

Det er en måte å leve et tilfredsstillende, håpefullt og medvirkende liv selv innenfor de begrensninger som sykdommen forårsaker.

Recovery innebærer utvikling av ny mening og hensikt i eget liv idet en vokser utover de katastrofale virkninger av psykisk sykdom.” (s. 15)

Til tross for at denne definisjonen er mye brukt, er den ikke problemfri, for recovery fremstår her som noe som skjer bare med den enkelte person, som en slags reformasjon av seg selv, løsrevet fra de sosiale og materielle omgivelsene.  

Tre problematiske aspekter ved Anthonys definisjon

Vi har identifisert tre sentrale antagelser som er implisitt i definisjonen til Anthony som vi vil utfordre og samtidig antyde et alternativ:

  1. Definisjonen ser recoveryprosessen som en individuell personlig prosess. Vi foreslår at den er en grunnleggende sosial prosess.

  2. Definisjonen ser recoveryprosessen som indre psykologisk prosess og overser de stedlige og materielle aspekter. Vi foreslår at recoveryprosesser alltid finner sted i bestemte situasjoner, på konkrete steder og der materielle livsbetingelser er avgjørende.

  3. Definisjonen forstår recoveryprosessen innenfor rammen av en sykdomsmodell. Vi foreslår at en sosial modell gir en ramme for recoveryprosesser som er bedre egnet.


Recovery blir da like mye et spørsmål om sosial transformasjon som personlig reformasjon.

Recovery som også sosial transformasjon

Basert på dette har vi forsøkt oss på en reformulering av Anthony sin definisjon (se engelsk versjon nedenfor):

Recovery er en dypt sosial, unik og felles prosess der våre levekår, materielle omgivelser, holdninger, verdier, følelser, ferdigheter og/eller roller endrer seg.

Det er en måte å leve tilfredsstillende, håpefulle liv sammen med andre på, selv om vi fremdeles kan være fortvilet, ha uvanlige opplevelser og forstyrrende væremåter.

Recovery innebærer at vi engasjerer oss i nye sosiale og materielle sammenhenger, og i åpne dialoger der nye måter å forstå og håndtere situasjonen på skapes i takt med at vi overskrider den psyko-sosiale-materielle krisen.

Denne definisjonen er som recovery selv: en prosess. Men på ett eller annet tidspunkt i en prosess kan det være på tide å konstatere at så langt kom vi denne gangen. Det betyr ikke at definisjonen er satt, bare at andre kan fortsette.

——

Engelsk original (Anthony, 1993, s. 15): 

Recovery is a deeply personal, unique process of changing one’s attitudes, values, feelings, goals, skills, and/or roles.

It is a way of living a satisfying, hopeful, and contributing life even within the limitations caused by illness.

Recovery involves the development of new meaning and purpose in one’s life as one grows beyond the catastrophic effects of mental illness.

Engelsk versjon av vår reformulerte definisjon:

Recovery is a deeply social, unique and shared process in which our living conditions, material surroundings, attitudes, values, feelings, skills, and/or roles are changing.

It is a way of living satisfying, hopeful lives together with others, even though we may still experience distress, unusual experiences and troubling behavior. [2]

Recovery involves engaging in new material and social contexts and in dialogues where new ways of understanding and handling the situation are created as we move beyond the psycho-social-material crisis.

Kilder:

Videre lesning :


[1] Formuleringen «være fortvilet, ha uvanlige opplevelser og forstyrrende væremåter» er inspirert av “distress, unusual experiences and troubled or troubling behaviour” som er en sentral formulering i Power Threat Meaning Framework-modellen når den foreslår et alternativ til et medisinsk språk (se Johnstone, L. & Boyle, M., 2018, i lenke rett over)

[2] Se fotnote 1


Likte du denne artikkelen? Da vil du kanskje også like denne: Åpen dialog i nettverksmøter: en demokratisk og vitenskapsbasert praksis.