Bokomtale: Drop the Disorder!
– Challenging the culture of psychiatric diagnosis
Red.: Jo Watson
«[A] bizarre and oppressive form of pseudo-medicalised victim-blaming» – slik beskriver Robyn Timoclea sitt møte som pasient med det psykiatriske behandlingsapparatet. Og med dette oppsummerer hun mye av tematikken i «Drop the Disorder!», en antologi som utfordrer det psykiatriske diagnosesystemet og det biomedisinske synet på psykisk helse.
Antologien ble gitt ut Storbritannia i 2019, i kjølvannet av en rekke konferanser kalt «A Disorder for Everyone!», arrangert første gang i 2016. Rundt konferansene og den tilhørende facebook-gruppa er det oppstått et miljø som også går utover landegrensene, bestående av personer som ønsker å utfordre den medisinske modellen innen psykiske helsetjenester. Dette miljøet kan igjen sees som del av en større bevegelse, der særlig den britiske psykologforeningen har arbeidet med disse temaene de siste årene. Til boka «Drop the Disorder!» har redaktør (og initiativtaker til «A Disorder for Everyone!») Jo Watson bragt sammen et vidt spekter av bidragsytere med pasienterfaring og/eller ulike fagbakgrunner, og boka gir dermed et godt bilde av mangfoldet i denne bevegelsen.
Selv om psykiatrikritikk ikke er noe nytt, ser det ut til at den nevnte konferanserekken har møtt et udekket behov for å løfte fram problemene ved dagens psykiske helsetjenester. Oppslutningen har vært overveldende, og den tilhørende Facebook-gruppa har nå rundet 12 000 medlemmer. Det psykiatriske diagnosesystemet, utstrakt bruk av psykofarmaka i helsevesenet samt alternativer til en medisinsk tenkning har vært viktige temaer både på konferansene og på Facebook. Viktigheten av å få snakke fritt og kritisk om disse temaene beskrives i flere av tekstene i «Drop the Disorder!», der særlig Sue Irwins «Finding my tribe: a survivor’s story» beskriver hvor befriende og vitaliserende det kan være å finne bekreftelse og gjenkjennelse i et samfunn av likesinnede, der oppfatninger man kanskje ikke har kunnet ytre, for første gang blir bekreftet. Å stille spørsmål ved etablerte sannheter kan være tungt og ensomt, ikke minst når man som pasient befinner seg i en underordnet posisjon. I så måte blir boka et bidrag til å gyldiggjøre disse synspunktene, kunnskapen og erfaringene, og kanskje kan vi tillate oss å håpe at de etter hvert ikke like lett vil bli avfeid som alternative og irrelevante.
Et tema som går igjen som en rød tråd i boka, er den maktubalanse som ofte er tilstede mellom fagpersoner og den som befinner seg i pasientrollen i psykisk helsetjenester. Som det påpekes i flere av tekstene, kan det virke retraumatiserende å bli gjenstand for eksperters definisjonsmakt på en måte som tilslører ens lidelseshistorie. Når følelsesmessige reaksjoner kategoriseres som sykdom og forstyrrelser, uten at det spørres om hva som har skjedd, plasseres på et vis problemene i personen selv. På lignende måte som da traumene skjedde, blir det offeret som må bære skammen over sine egne reaksjoner; man tier, blir passivisert og begynner å se seg selv med «den andres» øyne i form av selvstigma. Den psykiatriske definisjonsmakten er også effektiv i å stilne kritikk og motstand, da motargumenter kan tolkes inn i «sykdomsbildet» som manglende innsikt, slik blant andre John Read og Lorenza Magliano beskriver i sin tekst om schizofreni-diagnosen.
Det gis også god plass til beskrivelser av hvordan de psykiatriske diagnosene er blitt til gjennom diskusjoner og avstemninger, og ikke tilsvarer konkrete, fysiologiske avvik. Flere av tekstene går inn på dette, og kanskje kunne man spart seg noen gjentagelser her. Man kunne kanskje latt James Davies alene ta seg av denne forklaringen, som han gjør på utmerket pedagogisk måte i sin tekst: «Deceived: how Big Pharma persuades us to keep taking its medicines» (som ser ut til å handle mest om medisiner, men som handler like mye om diagnosesystemet, og om hvordan alt dette henger sammen). I fagmiljøer kan man, når det rettes kritikk mot diagnosesystemet, møtes av argumentet «Men det er jo det beste vi har!». Etter å ha lest Davies’ tekst burde det være tydelig for de fleste at et system bygget på et mangelfullt vitenskapelig grunnlag, innvevd med så tvilsomme profesjons- og økonomiske interesser, ikke kan være en farbar vei videre.
Noen av tekstene, som bl.a. Jenny Taper og Jamie-Lee Tippings «A tale of two tutors: challenging the narrative of diagnosis and disorder in counselling training», tar opp hvordan diagnostiske begreper og medisinsk forståelse av psykiske vansker har funnet veien inn i dagligtalen hos mange, og at en del mennesker kommer til terapi med en slik forståelse av vanskene sine. De to psykoterapeutene skriver fint om å møte dette med ydmykhet, og å forsøke å tilby andre perspektiver uten å bagatellisere eller frata den enkelte den gyldiggjøring som en medisinsk forståelse tross alt kan gi. Jeg opplever likevel at forfatterne framstiller dette noe enkelt, og kunne gjerne sett at både denne og andre tekster i boka kunne dvelt mer ved denne viktige og vanskelige tematikken. Flere av tekstene trekker fram viktigheten av å lytte til den det gjelder og å bruke personens eget språk, noe som er lett å støtte, men hva som er «personens eget språk» er kanskje ikke opplagt når vi vet at språk alltid vil være preget av samfunnets forståelser og ideologier. Jeg er neppe den eneste fagpersonen som har kjent på dilemmaene i å vite noe om problemene ved en medisinsk forståelse av psykiske reaksjoner, samtidig som man ikke ønsker å «vite bedre» enn den personen som jo nettopp forstår problemene sine på en slik måte. For blir ikke det i ytterste fall å anvende definisjonsmakt på lignende måte som det vi kritiserer diagnosesystemet for å gjøre, bare med andre definisjoner?
Når det gjelder alternativer til den medisinske modellen, vektlegger så å si samtlige bidragsytere hvordan vanskelige følelser og reaksjoner kan sees i sammenheng med livskontekst og bakgrunnshistorie, der traumeteori og traumearbeid er sentralt i flere av tekstene. Lucy Johnstone presenterer i sin tekst konseptet «Power Threat Meaning Framework», utviklet av den britiske psykologforeningen i samarbeid med personer med pasienterfaring. Modellen er et forsøk på å systematisere kunnskap vi har om årsaker til psykisk smerte og psykososiale vansker, slik at dette kan anvendes i samarbeid med personen det gjelder, og bidra med begreper og forståelse. Jeg tror at slike verktøy, som riktignok alltid vil være en forenkling av virkeligheten, har noe for seg. Vi mennesker har bruk for forenklinger og hjelp til å systematisere og forstå, selv om det i dette alltid vil ligge en fare for overforenkling og at kategoriene vi bruker, begynner å leve sitt eget liv. Det er da også betimelig når Read og Magliano minner om at det er lov å bruke «common sense», og at viktigere enn at en helsetjeneste har et uttalt teoretisk ståsted eller en bestemt opplæring av de ansatte, er at det utvikles en kultur som legger til rette for recovery fra traumer og belastninger, og som i hvert fall er bevisst på å unngå å retraumatisere de som benytter tjenesten.
Storbritannia har, i likhet med mange andre land, en sterkere tradisjon enn Norge for yrkesgrupper som psykoterapeut og «counsellor» (ikke helt oversettbart til «rådgiver»). Hvordan disse yrkesutøverne, som altså ikke er psykologer eller psykiatere, forholder seg til psykiatriske diagnoser, er tema i flere av tekstene. Selv om disse yrkene ikke har samme utbredelse eller status i Norge, mener jeg tematikken er relevant. Når Pete Sanders skriver om at «Counsellors and psychotherapists the world over are trying desperately to show how grown up they are by mentioning either neuroscience or psychogenetics», høres det i hvert fall velkjent ut for meg, og gir assosiasjoner til hvordan psykologstanden har vært opptatt av å heve egen status ved å lene seg mer mot medisin og naturvitenskap. Igjen rører vi ved temaet makt, og igjen er det komplekst. For samtidig som det kan være helt på sin plass å gjøre litt narr når enkelte yrkesgrupper forsøker å heve sin status, kan språk og vitenskapelighet også brukes for å gyldiggjøre psykiske reaksjoner og deres berettigelse, slik for eksempel traumefeltet gjør med et betydelig innslag av naturvitenskapelig vinkling. Også dette er en tematikk det hadde vært interessant om tekstene kunne ha gått dypere inn i. Når dét er sagt, skal bokprosjektet «Drop the Disorder!» ha ros for selv å beherske en krevende balansegang mellom fagspråk og vitenskapelighet på den ene siden, og på den andre siden nærhet til den enkeltes personlige erfaringer og meninger, der både historiefortelling og poesi har en plass. Igjen kan man håpe at dette grepet kan være med på gyldiggjøring av en tenkning som ikke er ren medisinsk eller naturvitenskapelig.
Enkelte av tekstene kunne nok ha vært noe mer fokuserte og hatt en klarere retning, men alt i alt utgjør de en pedagogisk redegjørelse og bredspektret kritikk av dagens rådende paradigme på psykisk helse-feltet. Alternativer til en diagnostisk tenkning beskrives tydelig, slik at det blir vanskelig etter å ha lest denne boka å opprettholde påstanden om at det psykiatriske diagnosesystemet jo er «det beste vi har». Tekstene favner også flere interessante temaer som det ikke alle kan beskrives utførlig her, blant annet psykiatrisk diagnostisering sett i lys av kolonialisme og kulturforskjeller, samt utbredelsen av diagnosen «Bordeline personality disorder» hos kvinnelige fengselsinnsatte, og hvordan dette bidrar til maskering av sosiale problemer. Skulle jeg ønsket meg noe mer, ville det altså vært om noen av tekstene kunne hatt en mer undrende holdning og våget å gå lenger inn i dilemmaer og ubesvarte spørsmål på dette feltet. Selv om det etter min mening er lite å stille spørsmål ved når det gjelder bokas hovedbudskap, altså at vi trenger alternativer til en medisinsk tenkning innen psykiske helsetjenester, kunne man for eksempel brukt mer plass på å utforske hva som gjør det vanskelig å nå fram med dette budskapet på innsiden av systemene og i samfunnet som sådan. Temaer som språk og makt kunne man også gått dypere inn i, og for eksempel diskutert i hvor stor grad språk alltid vil være del av maktrelasjoner, og om det er mulig å hjelpe uten å prege den andre med sine egne forståelser.
Så kan det kanskje innvendes at dette ikke er ment å være noen filosofibok. Men det er likevel alltid en fare for å bli vel tydelig og sterk i sitt budskap, og på den måten støte fra seg de som foretrekker å tenke selv og komme fram til sine egne konklusjoner. Et stort ønske fra meg for den diagnosekritiske bevegelsen, er at dette ikke bare blir «my tribe» – et miljø man kan slutte seg til om man er enig – men også en slags vekkelsesbevegelse som henvender seg utover, der vi fortsetter å utforske og stille spørsmål, og der det er åpenhet for meningsbrytning og fortsatt bevegelse. Kanskje får vi om ikke altfor lenge en oppfølger til denne antologien, hvor det åpnes enda mer opp for undring og hvor resonnementene går enda lenger. I mellomtiden er «Drop the Disorder!» et glimrende sted å begynne, fint supplert av facebook-gruppa med samme navn, der både undring og meningsbrytning finnes i stort monn.
Og for dem som er nysgjerrige på den omtalte konferanserekken, og naturlig nok ikke ser det som et alternativ å ta turen til England i disse pandemi-tider, så er det nå mulig å delta på en digital utgave av «A Disorder for Everyone!» den 18. september.
