Bokomtale: Inn i katastrofelandskapet. Erfaringer fra Basal eksponeringsterapi.
Red: Jan Hammer, Didrik Heggdal og Kristoffer Ludvigsen
Abstrakt forlag

Basal eksponeringsterapi (BET) er en psykoterapeutisk behandlingsmodell for behandling i døgnavdeling, utviklet ved Vestre Viken HF gjennom de siste 20 årene.

Det er meget prisverdig at sentrale fagfolk i utviklingen av dette tilbudet nå har publisert boken «Inn i katastrofelandskapet. Erfaringer fra basal eksponeringsterapi». I boken presenteres nettopp erfaringer både fra pasienters synsvinkel og fra perspektivet til de som har vært sentrale i utviklingen av tilbudet. Det er altfor sjelden at fagfolk og personer med erfaring som pasienter i psykisk helsevern gir den form for konkret innsyn i en behandlingstilnærming som en gjør i denne boken.

Boken er i hovedsak skrevet i et lett tilgjengelig språk. Innimellom presenteres leseren for en form for fagspråk som kan virke noe fremmedgjørende. Et eget kapittel med avklaring av de viktigste fagtermene som brukes i boken, gjør at den likevel bør være tilgjengelig for de fleste.

Innledningsvis gis det en innføring i hva basal eksponeringsterapi er. BET beskrives som en behandlingsmodell forankret i eksistensialistisk filosofi. Målsetningen for behandlingstilbudet til den enkelte pasient er ikke å fjerne symptomer eller lindre smerte, slik det ofte vil være i tradisjonell psykiatri. Livet er på ulike måter smertefullt for alle. Innenfor rammen av BET møter en pasienter med en forventning om at smerte lar seg tåle. Behandlingstilbudet i BET har med andre ord ikke som utgangspunkt en medisinsk/psykiatrisk forståelse og beskrivelse av psykiske plager. Tvert imot: tilbudet kan ses på som et oppgjør med den tenkemåten som en tradisjonell medisinsk tilnærming representerer. Med utgangspunkt i en grunnleggende respekt for den enkelte pasients autonomi, fokuserer en i BET på å hjelpe pasienten til å forholde seg til sine egne smertefulle tanker og følelser. Behandlingen tar utgangspunkt i pasientens konkrete plager, og ikke i en diagnostisk beskrivelse av disse plagene.  

En sentral del av boken utgjøres av fem kvinners fortellinger om møtet med tilbudet i BET. Dette er historier som gjør inntrykk. Fire tidligere pasienter og én pårørende (mor) redegjør for sine erfaringer med behandling i psykisk helsevern, og hvordan møtet med BET for dem ble både utfordrende og annerledes. En konkret opplevelse av å bli tatt på alvor, å bli bekreftet og anerkjent, går igjen i alle fortellingene. De som har vært pasienter i BET, beskriver på ulike måter at de har fått tilbake ansvaret for eget liv. Det har de i liten grad erfart innenfor det behandlingstilbudet de tidligere har hatt i psykisk helsevern. De opplever dette både som utfordrende og frigjørende. Samtidig er nettopp dette utgangspunktet for arbeidsalliansen mellom terapeutene i BET og den enkelte pasient som er sentral i tilbudet. Innenfor rammene av denne alliansen utforsker en de unngåelsesstrategiene som pasienten bruker for å komme unna skremmende, indre opplevelser/fobier. Når pasienten er klar for det, arbeider hun videre med eksponering for denne indre frykten innenfor de støttende rammer som BET representerer.  

BET presenteres i første rekke som et tilbud for pasienter som ofte beskrives som «behandlingsresistente»; personer med store psykiske helseutfordringer som «det vanlige behandlingsapparatet» ofte har gitt opp. Boken er gjennomsyret av en kritikk av de rådende psykiatriske diagnosesystemene og forståelsen av psykiske helseplager som ligger til grunn for utviklingen av disse. Boken beskriver på en konkret måte hvordan behandlingstilbud som springer ut av en slik forståelse, for enkelte kan føre til en betydelig forverring av psykiske plager.

De pasienthistoriene som presenteres i boken, beskriver tilfeller der en har erfart en omfattende kronifisering av psykiske problemer. Delvis er det et direkte resultat av en symptomorientert tilnærming. Dette bør imidlertid ikke være en forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg et tilbud som setter pasientautonomi i sentrum, og som vektlegger aksept fremfor symptomlindring. Forfatterne har et klart ønske «om å vise en ny vei for psykisk helsevern». Samtidig er de klare på at ikke alle som har hatt et tilbud i BET, har fått ønsket/tilfredsstillende utbytte av den tilnærmingen som avdelingen representerer. Det oppfattes som både uvanlig og svært positivt at det nå er igangsatt en kvalitativ studie for å få kunnskap om hvorfor noen tidligere pasienter ikke har opplevd nytte av tilbudet.

Tidsskrift for Den norske legeforening er tilbudt en anmeldelse av denne boken. For meg er det tankevekkende at Tidsskriftet ikke har ønsket en slik anmeldelse: «Feltet er viktig, men ganske smalt, og vi må for tiden gjøre harde prioriteringer i redaksjonen». Etter mitt syn burde en anmeldelse av «Inn i katastrofelandskapet» nettopp bli gitt plass i en situasjon hvor harde prioriteringer må gjøres. Selv om BET-enheten ved Vestre Viken HF i seg selv representerer et begrenset tilbud, er liknende tilbud under utvikling flere steder. I tillegg representer den forståelsen som ligger til grunn for BET, på flere områder et klart alternativ til den tradisjonelle medisinske forståelsen av psykiske helseproblemer og psykisk helsehjelp. Boken er på denne bakgrunn også et viktig innlegg i debatten om hva slags psykisk helsevern vi ønsker i fremtiden. Den fortjener å bli lest av mange, både av mennesker som mottar psykiske helsetjenester og deres nærstående. Og ikke minst alle oss som har behandleransvar og ansvar for å organisere tjenestene.