På tolv dager opplever elevene at de har lært mer matte enn de har gjort på ti år i offentlig skole. Etter å ha sett denne TV-dokumentaren sitter jeg med spørsmål om hva vi driver med i den norske skolen.
Filmomtale
«Gutter på randen», TV-dokumentar (2024), tilgjengelig på NRK app
Produsent: SE FOLK AS
«Gutter på randen» er virkelig verdt å se. Bare synet av unge ansikter som forandres, fra taushet og forbehold til ren livsglede, gjør dette til en sterk opplevelse. Dokumentaren tar oss med på en to uker lang boot-camp på Sætervika, hvor vi møter 36 tiendeklasse-elever, alle gutter som har mistet motivasjon for skole. Tilbudet varer i to uker, og på to uker er ambisjonen at livsløpet til samtlige av guttene skal snus.
Tro på fremtiden
Guttene skal på rett spor, både faglig og som mennesker. Og på sikt skal de fullføre videregående skole. Det å ikke få utdanning er forbundet med utenforskap, rus, kriminalitet og psykiske plager. Derfor er faglig mestring et sterkt fokus i løpet av disse ukene. Like viktig er arbeid med personlige egenskaper, lagbygging og troen på at fremtiden kan styres.
Debatten om at gutter taper i skolen er kjent og har vært det i lang tid. Tiltak er sårt tiltrengt, og Guttas campus er et ideelt arbeid, drevet av private og offentlige aktører i fellesskap. Mange av guttene som vi møter er lite på skolen. Felles for elevene er at de har lave forventninger til egne evner, og de sier selv at de ikke lenger orker å gjøre det som blir forventet. Kunnskapshull og liten tro på å kunne lykkes gir dem også store sosiale utfordringer på den vanlige skolen, med sinne, utagering, tilbaketrekning og innesluttethet. Guttene uttrykker skam og sier at de føler seg dumme.
Formidabel progresjon
Dokumentaren viser en formidabel progresjon. Elevene kom som passive og uengasjerte, og i løpet av to uker fremstår de som glade, sosiale, sterke og engasjerte. De startet med en kamp mot vekkerklokka og motvilje mot alt, og endte med å sprette opp klokken 7 for å regne matte!
Metodisk brytes læringsmål ned i små mål som det er lett å nå. Og måloppnåelser visualiseres slik at elevene konkurrerer med seg selv. Dokumentaren viser nydelige portretter av unge mennesker som med glede og mot strutter av styrke, etter hvert som de lykkes.
På tolv dager opplever elevene at de har lært mer matte enn de har gjort på ti år i offentlig skole. Kartlegging på slutten av oppholdet viser faglig utvikling på 128 % i matte og 52 % i leseforståelse. Alle guttene søkte seg til videregående skole etter dette tilbudet, selv om mange av dem hadde tenkt å la det være.
Det kan virke usannsynlig å få til en slik endring på så kort tid, men dokumentaren viser arbeidet som nedlegges på en troverdig måte. Og Guttas campus har vært i Norge siden 2020, så dette er ikke en døgnflue. Den bygger på det danske konseptet Drengeakademiet, og konseptet ble kjøpt av Eivin Astrups Allmennyttige Stiftelse, hvor blant andre Magne Raundalen, Per Tronsmo og Omar Mekki har vært med fra start.
Forventninger til samtlige
Dokumentaren viser voksne med et sterkt faglig og personlig engasjement. De legger ikke skjul på at opplegget utfordrer dem, for her er det ikke rom for å trekke seg tilbake. I praksis bor de sammen med guttene, og leder og veileder både faglig, emosjonelt og sosialt i disse ukene.
Det er ikke bare elevene som møter forventninger. De voksne gjør det i tilsvarende grad, hvor evne til å inspirere og motivere er noe av det viktigste de kan bidra med. Pedagogene får hvert sitt lag som de leder, og fungerer som guttenes foresatte. Det er ingen kontakt mellom guttene og foreldrene, og heller ingen telefoner er tillatt. Tydelig struktur, og klare regler og forventninger er det som gjelder. Dette må de voksne stå i med hele seg. Oppgaven er å skape relasjoner til samtlige, og det gjør de ikke minst ved å være åpne om eget liv. Relasjonene er altså toveis, hvor samarbeid og allianse er metoden.
Opplegget avsluttes med taler og festmiddag, samtidig som guttene får fortsatt oppfølging på både faglig og personlig fremgang. Ikke minst får de muligheten til å fortsette påbegynte vennskap etter at oppholdet er avsluttet.
Har ikke lært det de burde
Guttas campus har helt andre rammer enn vanlig skole. Derfor blir det urettferdig å tenke at man kunne gjort det samme i alle klasserom i norsk skole, og det er dokumentaren tydelig på. Allikevel stilles det spørsmål ved hvorfor vi mislykkes med skolegangen til så mange. Og man må jo undre. Hva driver vi med i norsk skole, om vi ikke driver med læring? For disse elevene har ikke lært det de burde, til tross for ti års opplæring i offentlig regi.
Tvert imot, så har de lært veldig mye de aldri burde. De har lært at de er dumme. De har lært seg strategier for å skjule at de ikke lærer, og de har mistet troen på seg selv og på fremtiden. Til tross for at skole og skolefritids-ordninger har blitt like omfangsrikt som en full tids stilling, fullspekket med læringsmål med jevnlig testing og kontinuerlige målinger, så skjer ikke den læringen vi ønsker.
Skole og opplæring beslaglegger mesteparten av våre barns våkne tid, og målet er at det skal den gjøre i tretten år, som et minimum. Så får vi altså demonstrert at ved andre rammer og med oversiktlige mål, så kan ungene ta store steg i forhold til selvfølelse og motivasjon. Og de avslutter opplegget med større faglige seire enn de har opplevd gjennom ti års skolegang.
Læringsmodell til ettertanke
Guttas campus illustrerer behovet for at god læring krever individuell tilpasning, mye lek og nære relasjoner. For å få til dette kreves stor voksentetthet og altså mye penger, dersom dette skulle strekke seg ut i tid. Det er innlysende at offentlig skole som skal driftes på heltid og som skal tilpasses alle, umulig kan mestre den oppgaven. For om den skulle klart det, så er det i alle fall mye som må tenkes på nytt. Og med helt andre prioriteringer. Vi er vant til politikere som sier at likhet er rettferdig. «Gutta på randen» viser noe annet.
At tid anvendt og god læring ikke nødvendigvis henger sammen, er at faktum som maner til ettertanke. Bruker vi denne generasjonens barns tid på riktig måte? Gjør skolens opplæring at elevene blir rustet for gode liv? Og hvis vi ikke er helt overbevist om at svaret på dette er ja, er vi da villige til å konkludere og endre?
Dette burde være flere forunt, tenker jeg. Vi burde gjøre endringer. Skoledrift følger faktisk ikke en naturlov. Det er mulig å snu. Og lovverket gir rom for nytenkning og variasjon. Bare så det er sagt.
Hilde Marie Rekstad
