Ingen har det så travelt at de må umenneskeliggjøre psykisk lidende mennesker i forbifarten. Så hvorfor ender psykiatrien opp med å være preget av alt annet enn åpenhet, likeverd og omsorg?
Denne kronikken ble først publisert i den danske avisen Dagbladet Information den 13. februar 2025, og er gjengitt med deres tillatelse.
I Danmark sender vi mennesker til psykiatrisk behandling som har så store psykiske vansker at de ikke kan ta vare på seg selv. Vi stoler på at det offentlig finansierte sikkerhetsnettet skal fange oss opp hvis vi faller, og ikke lenger kan finne grunn til å leve.
Så hva betyr det at psykiatrisk sykehusinnleggelse i noen tilfeller faktisk ender opp med å forårsake skade? Skal prisen for å få hjelp være underkastelse, straff og dehumanisering?
Dehumanisering og omsorgssvikt i psykiatrien
Ny forskning basert på data fra 25 land som har psykiatriske systemer vi med rimelighet kan sammenligne med våre egne (deriblant Sverige, Norge og Storbritannia), tyder sterkt på at det er en ukultur i psykiatrien.
Her drives døgnavdelinger på en måte som fremmer empati-frakoblede, regelstyrte og omsorgsdistanserende møter med psykisk lidende personer. Den kvalitative gjennomgangen av 111 studier rapporterer om graverende systemisk svikt overfor innlagte pasienter i psykiatrien. Selv om studien ikke definerer omfanget av problemet i tall, inkluderer den kvalitative data fra mer enn 4000 personer.
Oftest får ressursmangel skylden for feilene som begås i psykiatrien. Men funnene i undersøkelsen kan og skal ikke bortforklares med ressursmangel. Ingen har det så travelt at de ved et uhell kommer til å umenneskeliggjøre eller infantilisere psykisk syke mennesker i forbifarten.
På tvers av de inkluderte studiene identifiseres gjennomgående temaer som omhandler infantilisering i form av rigide regler og vilkårlige krav. Infantiliseringen kan dreie seg om alt fra spising til røyking, leggetider, nedlatende tale i sårbare situasjoner og dehumanisering.
Det gjør at individet blir redusert til sin diagnose, mens det i virkeligheten forteller om allmennmenneskelig smerte eller reaksjoner på traumer.
Det rapporteres om en kontorsentrert personalkultur der personalet som faktisk er til stede ser ut til å foretrekke å sitte bak personalrommets vegger i stedet for å være i miljøet rundt pasientene. Og da snakker vi ikke bare om dokumentasjonsarbeid som låser personalet til datamaskinene i stedet for å utøve omsorgsarbeid.
Det kanskje mest skremmende eksemplet er de mange fortellingene om traumatisering og retraumatisering gjennom den unødvendige og ofte brutale tvangen psykiatriske pasienter risikerer å bli utsatt for. Det kan være i situasjoner der personalet eskalerer konflikter gjennom aggressiv atferd, urettferdige krav eller mangel på traumebevisst forståelse for traumatiserte menneskers naturlige reaksjoner.
Man kan ikke bli sint som psykiatrisk pasient
Jeg har selv vært vitne til slike situasjoner da jeg for noen år siden besøkte ulike sengeavdelinger som ansatt i distriktspsykiatrien. I løpet av bare en håndfull besøk var jeg flere ganger vitne til en urimelig og unødvendig hardhendt tilnærming.
For eksempel kom en pasient inn og banket på døren til kontoret, der alle fem ansatte som var til stede, satt og pratet uformelt med hverandre. En av de ansatte åpnet døren, og pasienten sa at den fastmonterte utendørslighteren ikke virket, og spurte om han kunne få en ny slik at han kunne røyke. Den ansatte svarte «Å, så du vil røyke, hva? Det kan du ikke gjøre akkurat nå. Vi sitter i møte!», og så smelte han døren i ansiktet på pasienten og gikk tilbake til hyggepraten.
Hvis jeg hadde vært pasienten, ville jeg ha blitt ekstremt sint over den typen oppførsel. Men man kan ikke bli sint som psykiatrisk pasient. Sinne blir umiddelbart gitt skår på en skala kalt Brøset, og hvis du kommer for høyt opp, eskalerer personalets krav om beroligelse, og tvangsmidler eller tvangsinjeksjoner venter like rundt hjørnet.
Protokollene i selve systemet er slik at konfliktsituasjoner nesten er uunngåelige, og ender med at pasienten (ikke så) frivillig underkaster seg eller blir utsatt for fysisk tvang.
Med andre ord tvinges innlagte psykiatriske pasienter i praksis til underkastelse og til å følge den foreskrevne medisinske behandlingen. At pasienter presses til å ta psykofarmaka, underbygges av den nevnte kvalitative gjennomgangen. Gjennom en rekke personlige historier fortelles det om direkte og indirekte tvangsmedisinering, der pasienter enten trues, manipuleres eller stilles overfor ultimatum for å ta pillene sine.
Hvis pasienten klager over at pillene ikke virker, får de ofte høre at de mangler sykdomsinnsikt eller er behandlingsresistente.
Dette til tross for at den tilgjengelige vitenskapen ikke støtter at psykofarmaka korrigerer noen kjente biokjemiske problemer. For eksempel vet vi i dag at depresjon ikke skyldes mangel på serotonin i hjernen. Psykofarmaka bør derfor utelukkende vurderes som symptombehandling basert på effekt versus skadevirkninger.
Den psykiatriske pasienten anses rett og slett ikke som et troverdig vitne til effekten av medisinene de ofte tvinges til å ta. Dette er dypt problematisk fordi det er fagpersonens subjektive oppfatning som trumfer pasientens egen opplevelse av skade eller nytte.
Et farlig system
Jeg har hørt ufattelige historier fra den danske psykiatrien i min tid som kritisk debattør. Historier som jeg ikke er i tvil om er sanne. For eksempel fortalte en ung kvinne meg en gang om hvordan hun lå på badegulvet på en psykiatrisk avdeling. Hun ville dø, men orket ikke å henge seg, så hun lå der i tårer og hjelpeløshet. En ansatt åpnet døren og sa tørt: «Så du er der fortsatt?», lukket døren igjen og gikk uten noen oppfølging.
Den nevnte studien bekrefter det jeg allerede visste: At denne typen historier på ingen måte er unike.
Skjer det bare forferdelige ting på en psykiatrisk avdeling? Nei, selvfølgelig ikke. Og mange vil kunne fortelle at de har fått god hjelp. Men når det samtidig blir fortalt at pasienter blir aktivt skadet av å være innlagt, så er det en diskusjon vi er nødt til å ta. Vi må kunne se kritisk innover når ny forskning viser en kultur som er løpt løpsk i retning mekanisering, infantilisering og dehumanisering.
Vi kan sikkert diskutere ressursknapphet og hvordan vi bedre kan innrette praktiske forhold. Men vi må se på hvorfor synet på psykiatriske pasienter så ofte ender opp med å være preget av alt annet enn åpenhet, likeverd, omsorg og traumeforståelse.
Om forholdene som dokumenteres i den omtalte studien er gjeldende for psykiatrien i Danmark, er det neste vi må se på. På bakgrunn av direkte og annenhånds erfaring vil jeg definitivt si at det er berettiget.
Det jeg tar opp er ikke bare sporadiske erfaringer. Tvangsstatistikken plasserer Danmark gjentatte ganger som et av de landene som har vanskeligst for å unngå å utsette psykiatriske pasienter for tvang, noe som har vært gjenstand for internasjonal kritikk.
Dette forsterker tanken om at de problemene som den kvalitative gjennomgangen og mine erfaringer viser, faktisk er representative for dansk psykiatri. Vi har et grunnleggende problem med den måten psykiatriske pasienter blir snakket til, behandlet og vurdert på.
Vi kan fortsette å late som om dette først og fremst er et ressursproblem. Men vi kan også begynne å se på om det kan være direkte farlig å innrette et system som skal hjelpe psykisk lidende mennesker i krise ut fra sykeliggjørende, mekanistiske ideer om menneskesinnet. Disse ideene øker avstanden mellom personalet og pasientene, som igjen virker ekskluderende på den psykiatriske pasienten. Dermed er vi i en spiral som øker risikoen for systemisk vold.
***
