Vi trenger et språk som rommer psykisk smerte uten å stigmatisere den. Vi kaller det sykdom, men kanskje det egentlig er dype tilpasninger til vanskelige forhold.
Angst. Depresjon. Søvnløshet. Konsentrasjonsvansker. Det som ofte kalles for psykisk lidelse behandles i stor grad som biokjemiske feil. Reseptblokka tas frem lenge før noen spør: Hva har skjedd med deg?
Hva om symptomene ikke er tegn på en kjemisk ubalanse – men på gamle sår som aldri fikk gro? Hva om vi slutter å lete etter «feil» i hjernen, og heller begynner å lytte til historien kroppen forsøker å fortelle?
Symptomer som språk for smerte
Fagfolk som Gabor Maté, Peter Levine og Bessel van der Kolk har i årevis advart mot en ensidig medisinsk forståelse av psykisk lidelse. I stedet løfter de frem en kroppslig og relasjonell forståelse: At traumer lagres i nervesystemet, og at symptomene våre – angst, uro, dissosiasjon – ofte er kroppens rop om hjelp.
Van der Kolk skriver i The Body Keeps the Score at traumer setter seg i muskulatur og nervesystem, ikke bare i tankene. Peter Levine omtaler dette som «fastlåst energi». Når mennesker ikke får fullføre en naturlig kamp-, flukt- eller frysrespons, blir det liggende igjen som indre uro, smerte eller følelsesløshet – i årevis.
Piller demper – men helbreder ikke
Samtidig har det biomedisinske paradigmet hatt en sterk innflytelse på psykiatrisk praksis i flere tiår. Psykiske utfordringer – som kanskje mer presist bør forstås som relasjonelle og erfaringsbaserte problemer – blir ofte redusert til kjemiske ubalanser i hjernen. Dermed fremstår medikamentell behandling som den mest opplagte løsningen. Antidepressiva, angstdempende midler og sovemedisiner forskrives i stort omfang – også til barn og unge.
Når barn lærer å frakoble seg følelsesmessig for å overleve i utrygge omgivelser, blir dette mønstre de tar med inn i voksenlivet
Robert Whitaker kaster et alvorlig blikk på psykiatriens utvikling i Anatomy of an Epidemic. I stedet for å se forbedringer i befolkningens psykiske helse, har vi vært vitne til en eksplosiv vekst i medikamentbruk – ofte uten varig positiv effekt. Mange beskriver at de ikke blir friske, bare mindre følende. Den menneskelige kostnaden? En generasjon som lærer å overleve i nummenhet, i stedet for å få hjelp til å forstå og helbrede det som gjør vondt.
Psykisk smerte har en sammenheng
En diagnose kan gi språklig lettelse, men også overskygge årsakene. Gabor Maté viser hvordan mange lidelser – som angst, depresjon og ADHD – ofte springer ut av tidlig emosjonell forsømmelse. Når barn lærer å frakoble seg følelsesmessig for å overleve i utrygge omgivelser, blir dette mønstre de tar med inn i voksenlivet. Vi kaller det sykdom – men kanskje det egentlig er dype tilpasninger til vanskelige forhold.
Psykiske symptomer er ikke bare noe som er galt. De er forsøk på å håndtere det som har vært vondt.
Medfølelse som motgift
Hva trenger vi i stedet? Ikke en total avvisning av medisiner – de kan ha sin plass. Men vi trenger å bygge et nytt system for heling, basert på relasjon, trygghet og tilstedeværelse.
Vi trenger å bygge et nytt system for heling, basert på relasjon, trygghet og tilstedeværelse
Richard Schwartz, grunnleggeren av Internal Family Systems-terapien, lærer oss å møte symptomer som beskyttende deler av psyken. Når vi forstår rus, selvskading eller indre kritikk som strategier for å overleve – ikke som feil – kan vi begynne å møte oss selv med medfølelse.
Som terapeut er det ikke verktøyene som helbreder. Det er nærværet. Stephen Porges’ polyvagale teori viser hvordan nervesystemet vårt reguleres i møte med trygge mennesker. Terapeuten må derfor ikke bare være kompetent – men rolig, tilgjengelig og følelsesmessig til stede.
Et samfunn som tåler menneskelig smerte
Vi trenger ikke bare traumesensitive terapeuter – men traumesensitive institusjoner. Skolen må spørre: Hva ligger bak denne atferden? Nav må spørre: Hvordan kan vi møte denne personen med verdighet? Rettssystemet må forstå: Problematisk atferd er ofte et uttrykk for tidligere skade.
Vi trenger et samfunn som anerkjenner at psykisk smerte ikke kan løses med medikamenter og disiplin – men med forståelse, medfølelse, trygghet og langsom gjenoppbygging.
Tid for et nytt språk
Dette er et rop etter en ny forståelse av psykisk lidelse. Vi trenger et språk som rommer smerte uten å stigmatisere den. Vi må slutte å spørre: Hva feiler deg? og begynne å spørre: Hva har skjedd med deg – og hvordan kan vi være der sammen med deg nå?
Traumer kan ikke leges av piller. De trenger å bli møtt – med varme, kontakt og menneskelighet.
