En humanisering av framtidens bærekraftige hjelpetjenester impliserer å fostre kulturer som er tuftet på en omsorg som ivaretar autoriteten til mennesker som strever med sine livsoppgaver. Da kan vi ikke bruke tvang.
Stortinget har nylig valgt å foreta lovendringer i helseloven, som innebærer å senke terskelen for tvangsbruk i psykiatrien. NRK har også dekket historien om Yrja Oftedahl, en næringslivsinfluenser som gjennomlevde en psykotisk episode, og ble tvangsinnlagt. Nå uttrykker Oftedahl et ønske om å styrke bruken av tvang i psykiatrien. De vedtatte endringene i psykisk helsevernloven og influenserens lettsindige uttalelser er mildt sagt forstemmende og urovekkende. Men dette gir oss enda en mulighet til å besinne oss.
Slike endringer og holdninger vekker vesentlige spørsmål, om tvangens etiske og epistemiske legitimitet, og konsekvensene ved å benytte inngripende makt når mennesker befinner seg i livssammenbrudd. Spørsmålet er om tvang kan være et middel for reell tilfriskning, eller om det i realiteten konsoliderer fremmedgjøring, ontologisk utrygghet og lidelse, ja, sågar en kolonialistisk fortid; som et aldri helt utdrevet spøkelse.
Tvang i psykiatrien viser et samfunn som ikke tåler menneskers affektive livsuttrykk, men som i stedet forsøker å kontrollere og nøytralisere lidelsen
I Fjodor Dostojevskijs Opptegnelser fra et kjellerdyp (1864), møter vi en plaget mann, et kjellermenneske, som befinner seg i samfunnets periferi, en anomali hvis lidelse ikke lar seg redusere til rasjonelle forklaringer eller institusjonelle kategorier. Han er et menneske i oppløsning, i kamp med sitt eget selv og en verden som ikke gir mening.
Men lidelsen er også en protest mot et system som søker å gjøre ham til en passiv deltaker i en forhåndsbestemt orden. Som denne karakteren i kortromanen, møter mennesker i intense livssammenbrudd ofte et samfunn som ikke tåler deres affektive livsuttrykk, men som i stedet forsøker å kontrollere og nøytralisere lidelsen. Tvang i psykiatrien symboliserer og representerer en slik kontrollmekanisme, som altfor ofte ikke er orientert mot humanisering og respekt for menneskets verdighet, men snarere mot disiplinering og maktutøvelse.
Tvang og kolonial vold
Bruken av tvang i psykiatrien representerer en farlig regresjon til et menneskesyn som både er avleggs og avstumpet. Tvangsbruk opprettholder en kontinuitet i en tradisjon hvor makt former forståelsen av menneskelig lidelse, og hvor livssammenbrudd møtes med kontroll snarere enn menneskelighet. Psykiatriens historiske utvikling er uløselig knyttet til en sosial og normativ disiplinering, hvor avvik fra normalitetens og normativitetens forventinger utløser maktmisbruk for å kunne temme ‘galskapens’ grenseoverskridende potensial.
Tvang i psykiatrien er ikke orientert mot humanisering og respekt for menneskets verdighet, men snarere mot disiplinering og maktutøvelse
Fra et dekolonialt perspektiv kan tvang betraktes som en ekspansjon og ekstensjon av kolonial vold, epistemisk vel så mye som fysisk, hvor dominerende diskurser og systemer undertrykker alternative forståelser av menneskelivet og marginaliserer ikke-vestlige kunnskapstradisjoner som utfordrer det vestlige paradigmet.
Det er avgjørende å forstå at psykiatrien har historisk sett vært et potent middel for å utøve sosial og normativ kontroll, især overfor marginaliserte grupper. Innenfor en eurosentrisk epistemologi, er det de hvite som definerer hva som konstituerer psykisk lidelse (avvik) og hva som faller inn under kategorien normalitet (psykisk fungering), mens ikke-hvite europeere og andre undertrykte grupper har blitt objektivert og avhumanisert i denne koloniale prosessen.
Å gå god for tvang viderefører den kolonialistiske dynamikken hvor visse mennesker betraktes som irrasjonelle og farlige, og dermed legitimeres maktbruk under dekke av ‘i den beste hensikt’. Her reiser det seg et par fundamentale spørsmål som bør tas på ytterste alvor: Handler inngripende tiltak om medisin og vitenskap? Eller om moralisme og projeksjoner av indre angst og usikkerhet – og endog narsissistiske ønsker om kontroll og makt som troen på et psykiatrisk ‘ekspertvelde’ tilslører?
Menneskerettigheter, tvang og klinisk iatrogenese
Fra et menneskerettighetsperspektiv representerer tvang et graverende brudd på menneskets grunnleggende rettigheter, slik det fremkommer i internasjonale konvensjoner. FN-konvensjonen som rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) betoner viktigheten av å verne om menneskets autonomi og frihet fra umenneskelige eller nedverdigende kliniske behandlingsprosedyrer.
Likevel tillater vi en utstrakt bruk av tvang i psykisk helsevern, til tross for at dette strider mot prinsippet om menneskets verdighet og selvbestemmelse. Diskrimineringskonvensjonens artikkel 14, signaliserer tydelig en paradigmeendring til rettighetsbaserte tjenester. Konvensjonen tydeliggjør at autonomien til mennesker med psykiske vansker ikke skal negeres på grunn av diagnoser eller antatt psykisk patologi (som for øvrig i seg selv er en flytende og vag kategori), men at potensielle frihetsberøvelser bør følge de samme rettssikkerhetsgarantier som gjelder for alle andre borgere.
Tvang i psykiatrien representerer en farlig regresjon til et menneskesyn som både er avleggs og avstumpet
For å etterleve denne forståelsen må hjemlene for tvangsbehandling, som tar utgangspunkt i et infantiliserende, deterministisk og biomedisinsk paradigme, elimineres, og samtidig må grensene mellom helsevern og rettsvern defineres på nytt. Dette impliserer blant annet en overgang fra et paternalistisk og kontrolldrevet helseregime, tuftet på et psykiatrisk ekspertvelde, til et humanisert system der samtykke, autonomi, ansvar og likeverdige rettigheter er førende.
Her bør samtalen om klinisk iatrogenese løftes frem i større utstrekning. I boken Medical Nemesis (1975) påpeker filosofen Ivan Illich hvordan den medisinske institusjonen kan gjøre mer skade enn gagn når den utvides til å regulere normale livsprosesser. Han argumenterte for at den moderne medisinens ekspansjon, en slags ideologisk kolonialisering, fører blant annet til en form for klinisk iatrogenese, altså skade forårsaket av selve medisinske behandlingsprosedyrer.
Dette perspektivet er viktig å være klar over når vi ser på hvordan tvang i psykiatrien fører til avmakt, disintegrasjon av selvet, fremmedgjøring, endog forsterke ontologisk utrygghet, hvor mennesker reduseres til passive mottakere av inngripende medisinske og institusjonelle sikringstiltak. På et makronivå kan klinisk iatrogenese, forårsaket av tvangens logikk, forstås som en integrert del av en biopolitisk strategi, som tjener en disiplineringens funksjon, hvor individer som utfordrer normalitetens og normativitetens grenser, innlemmes i et system som fungerer som en reguleringsmekanisme.
Vi vet gjennom brukerstemmer og deres dyrekjøpte innsikter om hvordan regressive praksiser som tvangsinnleggelser, tvangsmedisiner, beltelegging mm. frarøver enkeltpersoners epistemiske autoritet og verdighet, og hvordan tvangsbruk ofte rammer sårbare grupper uforholdsmessig, inklusiv etniske minoriteter.
Tvang i psykiatrien er et graverende brudd på menneskets grunnleggende rettigheter
Tvang er ikke utelukkende et spørsmål om forsvarlig psykiatrisk behandling, men primært sett et spørsmål om etikk og menneskerettigheter, og dermed et eksistensielt anliggende. Her kan for eksempel Ellen Ugelstads dokumentarfilm The Recovery Channel være en kilde til inspirasjon og advarsel, som ansporer samfunnet til en mindre tafatt holdning i møte med grunnlagsspørsmål og bastant foreliggende praksiser i våre psykiske helsetjenester, som også inkluderer tvangens skadevirkninger på menneskets sjel.
Humanisering av hjelpetjenester
En humanisering av framtidens bærekraftige hjelpetjenester, impliserer å fostre kulturer som er tuftet på en forståelse og praksis av omsorg som ikke frarøver den epistemiske autoriteten til mennesker som strever med sine livsoppgaver.
Forskningen er tydelig på at humanistiske og non-patologiske tjenester, som vektlegger individets epistemiske autoritet, respekt for menneskets aktørskap, meningsskaping og aktiv deltagelse i egen gjenreisning, gir bedre utfall enn tvangsbruk.
Dette innebærer at hjelpetjenester trenger å skyves fra institusjonelle, medisinske settinger til mer lokalsamfunnsbaserte tjenester, hvor meningsfullt arbeid, sosial tilhørighet og individets iboende verdighet står i sentrum. Eksempler som Soteria-husene viser at mennesker som gjennomlever psykose som et eksistensielt drama, kommer seg uten tvang såfremt de møtes med respekt og genuin støtte i deres egen bedringsprosess.
I Franz Kafkas roman Prosessen (1925), stiger Josef K. inn i et marerittaktig skyggerike, hvor han, uten forklaring, trekkes inn i et byråkratisk absurditet. En usynlig, men omnipotent juridisk maskineri vever sin dom over ham, og dess mer han strever etter klarhet og forståelse, desto dypere synker han i avgrunnens mørke dyp.
Josefs kamp er ikke utelukkende mot et altoverskyggende system uten menneskelige spor, men også en desperat kamp for å bevare selvets integritet i møte med et system som betrakter mennesker som objekter for kontroll og administrasjon.
I dette speilet ser vi også psykiatriens historie, med sin koloniale fortid, preget av overgrep gjennom kontroll og tvangsmekanismer som objektiverer mennesker, og dermed fratar individer deres agens og menneskelighet.
Tvang i psykiatrien fører til avmakt, disintegrasjon av selvet, fremmedgjøring og ontologisk utrygghet og lidelse
Dersom psykiatrien skal tre inn i en ny tid, trenger den intet annet enn en radikal omstrukturering, en symbolsk dødsprosess. Noe annet er ikke en åpning mot framtiden, men snarere en regresjon til en kolonialistisk og mørk fortid; en tid som tilhører historiens skraphaug.
Et samfunn er sykt hvis det slutter å stille spørsmål ved seg selv, sier psykoanalytikeren Cornelius Castoriadis. Spørsmålet er: erkjenner norsk psykiatri virkelig skadevirkningene av sine faglige og behandlingsmessige truismer, eller forfekter den alternativløsheten til sine egne psykiatriske dogmer og underforståtte antagelser?
