Det hun trengte var trygge og oversiktlige rammer. Det hun fikk var harde regler, avvisning og vold. Johanne Rogndal viser i skrift og gjerning at hjelpeapparatet har noe å lære av hennes erfaringer fra psykiatrien.
Bokomtale
«Instukid. Mine år på ungdomsavdeling»
Johanne Rogndal
Cappelen Damm, 2025
I Instukid forteller Johanne Rogndal om sine egne ungdomsår, innestengt på ungdomsinstitusjonen UK i nærheten av Oslo. Hun ble fraktet dit i 2005, da hun slet med å delta på skole og i aktiviteter på hjemstedet. Planen var at trygge og oversiktlige rammer skulle lede til deltakelse og bedre funksjon. Her skulle hun få hjelp. Med håp og forventning lot hun seg frakte dit, og med håp og deltakelse støttet familien beslutningen.
Det skulle bli et nesten to år langt opphold, hvor utfallet ble alvorlig funksjonssvikt og varige traumer.
Trengte voksentrygghet
Rogndal forteller om hvordan hennes ungdomssinn følte på utrygghet, og hun beskriver godt hvor skjør en ungdom er. Hvor vanskelig det er å ta valg. Og hvor skummelt det er å hele tiden bli avkrevd standpunkter og engasjement i aktiviteter og læring. Hun var en av dem som hadde trengt at voksne tok henne med seg, uten å stille krav om å ta standpunkt.
Hun hadde trengt at noen ledet vei og formidlet trygghet ved å gi emosjonelt fellesskap. En ufaglært ansatt var den eneste som fullt ut klarte å møte henne slik på UK. Denne ansatte utfordret kulturen og ledet til at hennes eneste trygghet ble tvunget til å slutte i jobben.
Boken beskriver hvordan de ansatte opplevde å ikke nå inn til henne. Den beskriver en enorm hjelpeløshet hos fagfolk som ikke ante hva de skulle gjøre med en selvskadende og innesluttet jente. Og de krevde positiv respons på sine hjelpsomme forsøk av grensesetting.
Rogndal formidler flere såre minner hvor hun så og kjente varme fra ansatte. Mange forsøkte å hjelpe, og flere klarte også å formidle noen streif av kjærlighet. De anstrengelsene har bidratt til at hun kom igjennom, sier Rogndal nå. Men den gang var de alle fanget, både hjelperne og henne, i systemer, tiltak og av enkeltpersoner som la rammer.
Eskalerende voldsspiral
Hun ville så gjerne ta imot hjelp, men hun var fastlåst i sin tilbaketrukkenhet. Det ble hevdet at hun saboterte hjelp. Hun var en manipulerende drittunge; dette er ord som falt i tilspissede situasjoner hvor utsagn sprang ut av affekt og frustrasjon. UK skulle bli et sted hvor hun ble svært destruktiv og utprøvende. Forfatteren beskriver en voldsspiral som eskalerte til det ufattelige. Den stille og sjenerte jenta som var vanskelig å nå inn til, utviklet seg raskt til en fysisk trussel mot både seg selv og andre.
I stedet for å tilby emosjonell ledelse, så ble hun tilbudt fysisk ledelse. Reaksjonene og konsekvensene ble harde regler, grensesetting, avvisning og vold. Det er helt ufattelig å lese om hvordan hun som barn ble most i bakken av tunge ansatte. Hvordan hun ble håndtert av politi, som på bestilling rykket ut med alle midler, uten tilsynelatende å gjøre egne trusselvurderinger. Og hvordan isolat og beltelegging ble svaret.
Hvor uendelig sårt er det ikke å lese hvordan de observerte kaldt, mens hun skar seg dypere og dypere. De ansatte skulle ikke gi det oppmerksomhet. Regler, isolering og vold ble oppskriften på psykisk helse.
Var hun virkelig manipulerende? For hun ble i tvil selv, og strevde tungt med å forstå sin egen utvikling. Hun var jo ikke sånn! Hun hadde jo vært en vanlig jente med tillit til voksne. Hun hadde en varm familie og en god barndom å se tilbake på. Hun hadde venner. Det var jo ikke sånn det skulle gå med henne. Så hvorfor ble hun fanget i en rolle og i en atferd som var så langt ifra den hun egentlig opplevde seg selv som?
Så ikke hva de tilførte
UK var en arena hvor man samlet ungdom med store emosjonelle behov. Det man tilbød dem var fysiske grenser og oppbevaring. Miljøet var et høydramatisk sted hvor selvmordsforsøk, utagering, beltelegging og neddoping var hverdagen. Jo mer de ansatte kjempet for å beholde makten, jo mer maktesløse ble de. Konsekvensen ble dyp mistillit og reelt sett krig. Det Johanne Rogndal beskriver er et system som ikke forstod dynamikken som utspilte seg innenfor sine egne vegger. De så ikke hva de tilførte.
Miljøet, rammene og det faglige fokuset var det som førte til at Rogndal til slutt ikke lenger ville spise. Det var hennes siste rest av autonomi. Alt annet var fratatt henne.
Ingen får bedre psykisk helse av å bli fanget i et slikt miljø, det sier seg selv. Det vil si, det sier seg selv når man ser det utenfra. På innsiden rådet en annen logikk som åpenbart gjorde en slik innlysende konklusjon utilgjengelig.
Forfatteren er stadig innom det profesjonelle blikket som så på henne, og den kjølige distansen som lå i blikkene som observerte taust. De blikkene har skadet henne. De som så, stod i en kultur. Derfor ble hun sett av et fenomen, og ikke av individer som stod fritt til å reagere medmenneskelig. Kultur er en virkelighetsforståelse som produserer atferd og tenkning, og denne fremmede virkeligheten drev Rogndal til bristepunktet.
Innrømte feilbehandling
Som søttenåring fant Johanne Rogndal en ny vei ved å si til seg selv at ingen, ingen, kunne hjelpe henne. Hun måtte finne sin egen vei. Dette ble vendepunktet, og Johanne Rogndal er i dag klinisk psykolog med videreutdanning i organisasjonspsykologi. For en styrke! Men uendelig trist at dette ble læringen etter en satsning i millionklassen innen psykisk helse.
Boken avsluttes med et brev fra ledelsen ved UK, at Rogndal uten tvil har blitt feilbehandlet ved hennes opphold for tyve år siden. Så da er dette tilbakelagt og gjort opp for, undrer jeg? Har det skjedd en revolusjon innen psykiatrisk tenkning disse siste årene? Kan vi slå oss til ro med at dette er et enestående eksempel, på utsiden av psykiatrien for øvrig?
Alle som vet noe om hvor seiglivet kulturer er, vet at et lite brev ikke er nok for å endre praksis. Hele tiden fortelles det historier om feilbehandling i psykiatrien. Utfordringen er at de som utsettes for feilbehandling ikke pleier å ha krefter til å klage. Og de som klager pleier ikke å komme til orde mens det pågår. De historiene vi får høre kan dermed alltid plasseres i fortiden.
Så naive bør vi ikke være.
Hilde Marie Rekstad
