Selv om økonomien går så det griner, er det noen som betaler en høy pris. Emma Holten lærer oss hvordan vår humane kapital går i underskudd når vi lar oss styre av modeller som ser mennesker som sopp.
Bokomtale
«Underskudd» av Emma Holten
Res Publica forlag 2025
Dansk-svenske Emma Holten er en forfatter som er engasjert i feministisk økonomi og devaluering av omsorgsarbeid. Boken hun har skrevet er preget av klarsyn og overblikk. Hun leverer dype analyser av premissene for vår økonomiske tenkning, og synliggjør at samfunnet er i ferd med å opparbeide seg et alvorlig underskudd. Og det til tross for at brutto nasjonalprodukt BNP går så det griner.
Omsorg – en salderingspost
Men var det ikke slik at BNP er et ganske godt mål på verdiskapingen i et samfunn? Og var det ikke slik at det finnes et solid og vitenskapelig økonomisk fundament når politikere gjør sine beslutninger? Hvilket underskudd er det Holten mener vi opparbeider oss?
Dette er en bok som forklarer hvordan omsorg og relasjoner som er livsnødvendig for liv og helse er i ferd med å salderes bort. Offentlig helsetilbud skal først og fremst være effektive. Psykisk helse produseres etter industrielle metoder. Emma Holten lærer oss særdeles mye på kort tid, og hun sier at denne boken er historien om hvordan våre økonomiske modeller ble til. Og hun holder hva hun lover.
Naturvitenskapen var idealet også for denne profesjonen den gangen den tok form. Målet var å fremstille økonomi som en objektiv, logisk og uangripelig vitenskap, helt nøytral for verdivalg. Økonomiske modeller ble fremsatt som hevet over kultur.
Ja, økonomiske prosesser er faktisk styrt av naturlover. Teorien om likevekt har solgt som religion, og det er vanlig å mene at økonomier fungerer best uten inngripen. Pris er det samme som verdi, og etterspørsel styrer produksjon.
Det beste vi alle kan gjøre er å få tannhjulene til å snurre fortest mulig rundt, ved å standardisere absolutt alt.
Holten påpeker at økonomer allikevel alltid er uenige. De klarer hverken å forutse finanskriser eller forstå inflasjon. Allikevel lar vi modellene deres styre våre prioriteringer.
Mennesker som sopp
Selve livet, det mellommenneskelige, samhandling, utveksling og omsorg var for vanskelig for økonomene å forholde seg til. Så da bare slettet de disse aspektene fra modellene. I stedet kreerte økonomene et fiktivt menneske i sin fremstilling av samfunnet, homo economicus.
Denne skal liksom representere oss alle. De første økonomene sammenliknet homo economicus med en sopp. Ikke kom den fra et sted, ikke hadde den familie og ikke trengte den andre. Den bare poppet opp, klar til å bytte varer og tjenester.
Soppen har for øvrig hverken fortid eller fremtid, den kommer aldri til å bli syk og den lever evig. Altså har den hverken barndom eller alderdom, og dermed har den heller ikke et omsorgsbehov. Dette er menneskesynet bak de økonomiske modellene som våre politikere bruker når de utformer dagens politikk.
Alle er klar over at modellene er feil, men det vestlige frihetsidealet vil vi ikke gi fra oss. Og i denne analysen kommer det feministiske blikket til nytte. Ikke fordi Holten er ute etter menn, tvert imot skriver hun at også menn taper brutalt.
Alle taper, bortsett fra privilegerte grupper som henter stort økonomisk utbytte, samtidig som omsorgen som vi alle er avhengige av blir usynliggjort.
«Ingen mennesker eksisterer uten omsorg fra andre mennesker, og derfor er omsorgsarbeid det arbeidet som gjør alt annet arbeid mulig» skriver Holten. For vi er jo ikke sopp. Og vi er ikke frie, slik opplysningstidens idealperson ble beskrevet. Og det er ikke sant at ethvert individ er likestilt i sine muligheter i livet.
Denne verden tilbyr individer og grupper svært ulike forutsetninger, og mye urett skjer. Om du opplever deg fri, så ser du ikke din avhengighet sier Holten. Du har fått mye omsorg på veien, og du nyter godt av mange offentlige og relasjonelle tjenester. Selv forteller hun at det var da hun ble utsatt for et seksuelt overgrep i ungdomsårene at hun oppdaget sitt omsorgsbehov. Til da hadde omsorgen vært som oksygen; noe som bare var der og som hun tok for gitt.
Ingen moral igjen
Det hevdes at privat sektor er de som holder offentlig sektor i gang. Dette er feil sier Holten. Tjenestene i det offentlige er jo det som holder folka i det private friske og glade. Offentlig sektor ivaretar livene til mennesker, slik at de kan bidra til produksjon av varer og tjenester som deretter kan prissettes og øke BNP.
Uten at folk hadde helse og utdanning og andre støttefunksjoner, så hadde ikke privat sektor hatt de menneskelige ressursene som de tar for gitt. Folka kommer fra et sted. De har relasjoner og helse som må ivaretas, skal de holdes i live, og det må jo kalles økonomisk fordelaktig. Problemet er at vi ved FN har forpliktet oss til å måle vår produksjon ved BNP. Jo høyere tall vi kan vise til, jo mer «utviklet» er vi. Og jo mer utviklet vi er, jo mer kan vi låne.
Og de rikeste landene får de billigste lånene, så da gjelder det å prestere. Dermed bestemte EU seg for å inkludere sex- og narkotikahandel i BNP i 2014, og plutselig kunne de regnes som et enda mer velutviklet samfunn.
Det finnes altså ingen moral igjen når de økonomiske modellene har blitt vår politikk. Men det har de blitt.
Prinsippene for New Public Management (NPM) har invadert både privat og offentlig produksjon. Det betyr at alt skal måles, standardiseres og effektiviseres. Alt skal minimeres. Holten skriver om en psykolog som opplever at hun jobber på en Toyota-fabrikk. Målet er ikke å gi folk det de trenger, men å sende dem ut av systemet til rett tid etter en tilmålt mengde ressursbruk. Dermed har man produsert en tjeneste som kan måles.
Nyttige idioter
Problemet er at man måler effektivitet og ikke virkning. Kvaliteten blir irrelevant ved denne tenkningen. NPM er en disiplinering til mistillit innen de offentlige tjenestene, skriver forfatteren. De ansatte mistenkes for å sluntre unna, og de som ber om omsorg mistenkes for å utnytte systemet.
Sorg er det hun føler. Og det føler jeg også nå. Mennesker med psykiske helseutfordringer får minimal hjelp. Det de trenger er omsorg, ro og tid, mens våre politikere har endt opp som nyttige idioter for et voksende BNP. Løsningen blir å øse ut psykofarmaka i befolkningen. Slik holdes pasientene i ro samtidig med at man handler med legemiddelindustrien. Dermed øker BNP ytterligere, og økonomisk ser dette ut som en vinn-vinn-situasjon.
Underskudd har vært svært interessant lesning og jeg oppdaget ved frokostens nyhetssending at den har endret min tenkning. På radioen sa de at den norske befolkning kom til å være utdødd innen noen få hundre år fordi kvinner føder så få barn. Forslag til løsning var skattelette til småbarnsforeldre.
Altså er det de i fullt arbeid som skal belønnes mest, og de som tjener mest skal få enda mer, var tanker som trillet inn i mitt hode. Hva med det voksende underskuddet av omsorg i alle våre liv?
Før Holtens bok hadde jeg sikkert tenkt at forslaget var både smart og rettferdig. Og jeg hadde definitivt ikke hatt bedre løsninger, men det har jeg nå. Emma Holtens bok vil gjøre deg smartere, men den vil også gjøre deg mer takknemlig for livet. Hun får deg til å tenke igjennom alt du har fått. Og trolig vil du bli litt mer betenkt neste gang det kuttes i offentlige budsjetter. Det som kuttes er det som ikke kan måles.
Det mellommenneskelige får ikke rom slik vi styres nå, og det finnes ikke lenger tid. «Vi skaper så mye verdi for hverandre. Det er vanskelig å måle, men det er ikke vanskelig å merke», avslutter Holten.
Takk for denne kloke boken!
Hilde Marie Rekstad
