Det er prisverdig at TV2 synliggjør psykiske utfordringer som mange unge strever med i dagens samfunn. Hjelperne kunne imidlertid vært mer åpne og lyttet ut de vonde opplevelsene jentene bærer på, for her kan store menneskelige ressurser ligge gjemt.
Omtale av TV-dokumentar
«Uten synlige tegn», TV2 Play (2025)
TV2 viste i vinter en dokumentar på tre episoder om unge som sliter; Uten synlige tegn, fra barne- og ungdomsklinikken ved sykehuset Tromsø. Dokumentaren hevder at økende antall unge, spesielt jenter i tenårene, legges inn med uklare symptomtilstander der ingen medisinske funn forklarer plagene. Felles for jentene er at de er utredet over år, er utmattet, kommer seg ikke på skolen og plages av kroppslige smerter.
Dokumentaren følger to engasjerte leger, en barnelege og en spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, som med entusiasme ønsker å finne ut av årsakene til plagene til sine unge pasienter. De konkluderer med at jentene hverken passer i somatikken eller i psykiatrien, og definerer dem som «midt i mellom»-pasienter. De erkjenner også at den biomedisinske modellen de er lært opp i ikke er nyttig i møtet med disse jentene.
Behandlerne hevder med rette at jentene er mer enn bare kropp. I tillegg er de både tanker og følelser, og ikke minst en del av det sosiale. Tross TV2’s viktige initiativ synes dokumentaren for kort til å yte et fullgodt bilde av legenes intensjoner og innsats. I tillegg til det som presenteres, tillater jeg meg å påpeke et element som savnes i jentenes møte med sitt helsevesen; den viktige alliansebyggingen. Det kan hende den er der, men kommer ikke så tydelig frem i dokumentaren.
Passivt spill om sykdom
Jentenes utfordringer krever en trygg atmosfære som rommer tanker, bekymringer og vonde følelser. Deres taushet og «vet ikke»-svar tvinger legene inn i et sykdomsspråk som synes å gå over hodet på jentene. Legenes oppriktige engasjement og iver etter å hjelpe plasserer jentene, sannsynligvis utilsiktet, i en passiv og fastlåst tilskuerrolle.
Tausheten, eller det ennå usagte og hva som skjer «inne i» hodet til de tause, er alltid en terapeutisk utfordring å lokke frem. Som terapeuter vil vi så gjerne hjelpe og bringe håp. Hva jentene tenker når barnepsykiateren sier at «vi skal få deg frisk, men vi må finne ut hvorfor det er slik»,kunne vært en døråpner. Situasjonen viser jenter som fanges i et passivt spill om sykdom, som igjen tvinger legene ubevisst inn i fortolkningsfellen.
At jentene tross slitenhet og utmattelse møter til samtaler, kommuniserer skjulte ressurser. Det ville vært interessant om dokumentaren hadde utnyttet dette som en viktig unntakshistorie; hva er det som gjør at de velger å møte til samtalene, tross alle problemene? Dette viser hvor viktig det er å lytte til det som blir sagt, og ikke til det vi helst ønske å høre.
Om jentenes plager ble møtt med en ikke–vite posisjon, det vil si «vi vet ikke noe om deg før du har fortalt oss», ville jentene blitt engasjert og gjort ansvarlig for hva de ville snakke om i behandlingen, mens legene ville være ansvarlig for prosessen. Da ville vi ikke fått inntrykket av at det er legene som setter dagsorden.
Opplevelse av håpløshet
Det synes som om jentene i møte med helsevesenet har opplevd uklare svar om hva som er galt med dem. I tillegg vil legenes reelle bekymring over pillene jentene har blitt behandlet med, forsterke opplevelsen av at noe er galt. Jentenes øyne speiler en håpløshet hvor de ikke opplever seg sett eller forstått.
Disse engasjerte legene vil så gjerne endre sin praksis, men utfordringen blir at man også må endre tankene om denne praksisen. Om ikke, blir konklusjonen fort mer av det samme. Vi ser at akkurat dette forsterker legenes opplevelse av håpløshet og jentenes mangel på deltakelse.
En av jentene spør legene direkte om de virkelig tror hun bare dikter opp plagene sine. Legene avviser dette, men situasjonen viser at jentene ikke har full tillit til systemet. Jeg tror dette har sammenheng med hvordan man snakker til eller med hverandre. Ordene som benyttes virker inn på hvordan jentene ser på seg selv og sine problemer; «det er noe feil med meg».
Unngår det ubehagelige
Den avdøde psykiateren Tom Andersen var opptatt av at språket både former og berører. Han ba fortløpende om feedback på hvordan folk opplevde hvordan de snakket sammen, måten de snakket sammen på, og om det de snakket om var passe ubehagelig eller ikke. Han erkjente at det ga ubehag å snakke om vanskelige ting. Jentenes opplevelse av ubehag medvirket nok til at samtaleprosessene ble tunge. Det ville styrket dokumentaren om den hadde dvelt ved disse utfordringene, da slike ting er kunst i enhver terapi. En lengre dokumentar ville kanskje hatt med slike prosesser.
Det er positivt at legene er nysgjerrige på om det er hendelser i livet som kan forklare de kroppslige smertene, men det synes som om jentene opplever situasjonen låsende og stressende. Ubehaget oppleves nok truende og skremmende og må glemmes, men kroppen husker da plagene klorer seg fast.
Når nye vansker dukker opp, minnes kroppen gamle historier, men bevisstheten vet ikke hvorfor. I samtalene bekrefter legene at det er vanskelig å snakke om hendelser som skilsmisser og dramatisk tap av nære familiemedlemmer. Akkurat dette ville det vært interessant om dokumentaren hadde brukt mer tid på. Selv om legene er nysgjerrig på ordene som brukes og hvordan de virker på oss, er det synd dokumentaren ikke dveler mer med hvordan dette kunne følges opp med refleksjoner, om at kroppen har sitt eget språk utenfor det kognitive, og som gir seg til kjenne som smerter eller lammelser. Refleksjoner om dette ville styrket legenes muligheter for etablering av en bedre allianse med jentene.
Blir retraumatisert
Dokumentaren demonstrerer at tradisjonelle verbale tilnærminger, tross gode intensjoner, ikke alltid gir en god terapeutisk posisjon. Jeg savner et rom for refleksjon om at jentene utsettes for retraumatisering av hvordan de opplever samtalene.
Et godt eksempel er sekvensen der en av jentene beskriver et problematisk forhold til sin far. På tross av at legen prøver å overbevise jenta om at faren savner og er glad i henne, tviler jenta på dette. Hun undrer nok på hvordan legen vet dette. På tross av gode intensjonene virker det som jenta opplever at hennes utsagn om faren ikke tas på alvor, med den konsekvens at hun utilsiktet utsettes for en forlengelse av farens svik, og at hennes opplevelse av håpløshet forsterkes.
I tillegg gjør det å møte behandlere i hvit frakk noe med maktbalansen. Jentene fanges utilsiktet i en situasjon som signaliserer at de er syke. Dette handler ikke bare om vonde hendelser, men også om jentenes kapasitet til å håndtere og regulere stress for å finne omsorg i omgivelsene. Skal man frigjøres fra traumatiske opplevelser, må det skje gjennom relasjonelle og sosiale prosesser. Dette handler ofte mer om holdninger enn om metodene man møter jentene med.
Mer plass for faglige refleksjoner
Legene har i dokumentaren fortløpende spennende refleksjoner seg imellom som avslører hvor utfordrende arbeidet med jentene kan være. De vil så gjerne jobbe annerledes, men påpeker at tiden vi lever i, ikke minst prestasjonssamfunnet og sosiale medier, lager oss syke.
Siden legene erkjenner at den biomedisinske modellen ikke hjelper dem i møtet med jentenes, savner jeg en tydeligere nysgjerrighet og refleksjon fra legene rundt utenforliggende faktorer. En refleksjon rundt et paradigme som ikke ensidig fanges av internaliserte og lineære årsaksforklaringer, men som anviser nysgjerrighet på systemiske, kontekstuelle og sirkulære sammenhenger, ville signalisert håp til alle de som strever med lignende utfordringer som jentene i serien. Når jentene ikke plasseres verken i psykiatri eller somatikk, ville det vært forløsende med en tydelig refleksjon om at de ikke er «syke», men at plagene kan forstås som en normal reaksjon på vonde og fortrengte livshendelser.
Det er prisverdig at TV2 og de modige legene fokuserer på plager som mange unge strever med i dagens samfunn. Jeg vil gjerne ha flere slike programmer. I en tid der psykiatrien opplever faglige motforestillinger, vil det være nyttig om medium som TV gir plass til alternativer, og som møter barn og unge uten å redusere dem til diagnostiske kategorier.
Å bli tydeligere på tilnærminger som åpner for dialog og en redefinering av de unges identitet; fra problemungdom til ressursungdom, vil gi inspirasjon til mange i samme situasjon. Denne dokumentaren viser nytenkende og engasjerte leger som gjerne vil hjelpe, men som opplever utfordringer i å etablere gode allianser til jentene.
Det er synd dokumentaren ikke har flere episoder. Da kunne vi fulgt legenes pågangsmot som signaliserte at de ikke gir opp. Dette er viktig fordi psykiatrien har lett for å definere disse unge som «ikke behandlingsmotivert» – noe som i seg selv kan oppleves som et overgrep.
Det undres ofte om ungdommens motivasjon til behandlingen som tilbys. Når de erfarer at behandlingen de får ikke hjelper, er det kanskje ikke så rart. En nyttig refleksjon bør være; Det er ikke problemet som er problemet, men måten vi snakker om det på.
