Tre sentrale psykiatere mener vi må arbeide for å bygge ned myter om ECT. Da er en god start å lytte til dem som har fått gjennomgå slik behandling.
Se for deg at du havner i en dyp personlig krise, hvor situasjonen oppleves så overveldende og uoverkommelig at sinnet ditt er i ferd med å miste kontakt med kroppen din. Se så for deg at du kommer til et akuttpsykiatrisk mottak, hvor du av fagkyndige blir vurdert å kunne være til skade for deg selv eller andre om du ikke får øyeblikkelig helsehjelp.
Hvem ville ikke da ønske seg å komme i kyndige hender? På nettsiden til Norsk psykiatrisk forening kan vi lese at takket være iherdig politisk lobbyvirksomhet fra Anne Wold i Norsk psykiatrisk forening (NPF) på tampen av høringen, vil psykisk helsevernloven nå endres slik at du er sikret «livreddende behandling» om du skulle komme i en slik situasjon.
Heft med forhåndserklæring
Flere psykiatere, deriblant Wold, har vært redd for konsekvensene av flertallets forslag til krav om din forhåndserklæring før det skulle bli aktuelt med behandlingen, på samme måte som en organdonor.
Denne formaliteten kunne potensielt hindret deg i å motta deres livreddende helsehjelp. «Riktig bruk av tvang», som foreningen liker å kalle det. Med Wolds innsats skriver NPF at de med faglige argumenter har klart å snu sentrale politikere i siste liten.
Til tross for at det er mange myter knyttet til behandlingen, kan overlege Wold berolige deg med at frykten for bivirkninger er uforholdsmessig stor, for de fleste tåler behandlingen svært godt.
En skarp påstand som sist lørdag også fant veien til Aftenposten, tydeligvis uten noen kritiske journalistiske spørsmål. Vi må jo kunne stole på ekspertisen.
Behandlingen Wold snakker om er elektrokonvulsiv behandling, ECT. Også kalt elektrosjokk. Den går ut på å gi en kontrollert mengde elektrisk strøm til hodet, og med det kunne fremprovosere kraftige epilepsilignende anfall. For å unngå fysiske skader under behandlingen er det nå blitt vanlig å gi narkose. Ingen vet riktig hva som faktisk skjer med oss når vi utsettes for dette. Hva det fører til, kan etter hvert mange si noe om.
God effekt – på psykiatere?
Det kommer ikke fram hvilke faglige argumenter NPF har gitt, og hvor Wold har det fra at «de fleste tåler behandlingen svært godt». Det kan være at psykiaterne som gir behandlingen har tålt det godt. Forskningen på ECT-behandling viser at pasientene blir med medgjørlige og til og med kan få et løft i humøret etterpå. Humør smitter.
Forskningen som er gjort på ECT som angår ditt liv, dine pårørende, dine relasjoner og samfunnet for øvrig, viser imidlertid omfattende bivirkninger langt forbi myte-stadiet. Wold & co langt på vei bagatelliserer de skadelige virkningene.
I en kronikk i Klassekampen 27. januar oppsummerer Lene Auestad aktuell forskning ved å vise til John Read, professor i klinisk psykologi. Han sier at det opplevde løftet i humøret er midlertidig, og er over etter en uke eller to. Dessuten at risikoen for permanent hukommelsestap er høy. – Du kan glemme viktige livshendelser, som at du har giftet deg og fått barn. Du kan glemme kunnskaper du trenger for å utøve ditt yrke. Og det gjelder mange, kanskje opp mot halvparten.
Auestad refererer i kronikken også til at ECT-behandling kan forsterke de plagene pasientene tidligere hadde, inklusive faren for suicidale handlinger. Noen klikk på Mad in America bekrefter omfattende kunnskap om skadevirkninger av ECT.
Det er altså ikke bagateller, og de rammer ikke bare «noen få».
ECT som eneste alternativ
Norsk psykiatrisk forening har i lang tid vært kritiske til medisinfrie alternativer i behandlingen av psykiske plager, eller sykdommer som de instinktivt kaller det. Med sin påvirkning ble mindretallsforslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig folkeparti vedtatt i Stortinget 8. april.
Den nye psykisk helsevernloven § 4-4b vil gi adgang for kvalifisert helsepersonell til å treffe vedtak om å gi ECT med tvang til pasienter som mangler beslutningskompetanse, på to vilkår. Det første er at dersom unnlatelse av å gjennomføre behandlingen i løpet av få uker vil medføre alvorlig fare for pasientens liv. Det andre dersom pasienten ikke motsetter seg slik behandling.
Med de siste årenes nedbygging av medisinfrie alternativer, har psykiatrien altså klart å opprettholde et monopol på helsetjenester der det ikke er lansert noen alternativer til ECT i situasjoner der gode råd kan være dyre.
Dette til tross for at det finnes en rekke kjente behandlingsformer som vi vet ville hjulpet mange mennesker til et bedre liv. Tilbud som med lav terskel dessuten kunne forebygget eskalerte tilstander der tvang og medisinering for noen synes å være nødvendig.
Så kunne vi tro at protester fra pasienten ville vært en siste utvei. Men uten oppgitte alternativer lar motstanden seg effektivt stoppe med tvangsmedisinering. Dermed er det ingen vei utenom.
Stor overbevisningskraft
På et debattmøte etter visning av Ellen Ugelstads film «The Recovery Channel» under Arendalsuka i fjor, var det bred enighet i panelet om viktigheten av å bevare og utvikle de medisinfrie tilbudene.
Statssekretær fra Arbeiderpartiet, Ellen Rønning-Arnesen, fikk klar tilbakemelding fra Mental Helse-leder Ole-Marius Minde Johnsen. – Vi kjemper og står på etter politiske signaler som sier at dette skal vi ha, men så går helseforetakene imot. Dere politikere har et særskilt ansvar her for å følge opp det dere har lovet, sa han.
– Beskjed mottatt, var Arnesens replikk den gang. Nå ser vi hvor langt det holdt.
Det at vi nå står igjen med valget mellom ECT eller ingenting i møte med mennesker i sin kanskje dypeste livskrise, viser hvilken overbevisningskraft som ligger i de egenrådige helsefagmiljøene.
For selv om det innad i psykiatrien er mange som står for en mer human tilnærming til psykisk helsehjelp, er det effekten der og da til lavest mulig kostnad som blir foretrukket når stadig trangere budsjetter skal gå i hop.
Reelle valgmuligheter
Hadde psykiatrien enda måttet stå til ansvar for konsekvensene av de skadelige behandlingene de påfører sine pasienter, så kunne deres beslutningskompetanse vært diskutert. I Mad in Norway formidles den ene historien etter den andre om hva tvang og tvangsbehandling fører til. Det er ingen vakre fortellinger.
Isteden er det nå pasienten som skal vurderes for sin beslutningskompetanse. I en valgsituasjon som ifølge psykiaterne innebærer «å måtte la legen stå og se på når livreddende ECT kunne vært gitt».
Hadde du som pasient selv kunne fått velge, skal ikke psykiaterne se bort fra at det kunne fristet med medmenneskelighet og at noen tåler å lytte når du har en historie å fortelle – slik professor emerita Ragnfrid Kogstad sier det i podkasten Pia og psyken.
Men da må det være et reelt valg. Et alternativ til å «måtte stå og se på» og la ting eskalere. Den verdigheten bør vi ikke bare unne oss selv og våre medmennesker. Det er faktisk en menneskerett.
